Ungdom og humor, serielitteratur og formidling

Ungdom og humor, serielitteratur og formidling

Hanne Kiil og Kjersti Lersbryggen Mørk
Litteraturpedagoger
Norsk barnebokinstitutt


«Boka er lettlest og humoristisk. Vi kunne ikke legge den fra oss. Noe som dessverre gikk utover vår tv-tid.»

Med humoristisk selvironi begrunner ungdomsjuryen sitt valg av boka Pitbull-Terje blir ond som vinner av U-prisen 2008. Det skjeve blikket på seg selv tilbakeviser i stor grad påstanden om at barn og unge ikke forstår ironi. Sitatet harselerer også med de voksnes oppdragerprosjekt, og viser at ungdom kan bruke humorens virkemidler til å markere seg overfor autoriteter som foreldre, lærere og bibliotekarer. Men hvordan kan formidlerne utnytte de unges fascinasjon for humor og ironi til å vekke leselyst?

Foto: Aschehoug

Foto: Aschehoug

Ungdom leser bøker til tross for at de lever i en digital mediekultur. Leserundersøkelser viser at humorbøker er en svært populær sjanger blant de unge[ii], og i Bokhandlerforeningens salgsstatistikk for juni 2012 er bøker fra serien En pingles dagbok på første, andre og tredjeplass. Som en av fem leselystbøker[iii] i 2012, ble En pingles dagbok: Den brutale sannheten valgt av flest elever. Både serien om Pitbull-Terje og En pingles dagbok er tilsynelatende enkle bøker, men har gode muligheter for å stimulere leseglede og utvikle litterær kompetanse.

Som litteraturpedagoger på NBI er vår erfaring fra kurs for lærere og bibliotekarer at denne litteraturen med fordel kan brukes mer aktivt i formidlingssammenheng. Begge seriene har mange humoristiske episoder som egner seg godt til å se nærmere på. Istedenfor å gjenfortelle hele handlingen, kan morsomme sitater vekke leselyst. De unge leserne kan selv jakte på gode formuleringer, og det er ofte lettere å få dem til å nærlese gjennom en slik konkret oppgave. En annen tilnærming kan være å la dem skygge hovedpersonene ved å finne tekstutdrag som karakteriserer personenes væremåte.

I avhandlingen Humor in Contemporary Junior Literature fra 2011 trekker Julie Cross fram flere humorteorier og bruker dem på barne- og ungdomslitteratur. Latteren er lunefull. Den kan være et mektig våpen for å markere overlegenhet, men den kan også ramme en selv. Denne balansegangen spiller begge seriene på. Serienes jeg-fortellere, Jim og Greg, har begge nærmest som prosjekt å unngå å bli ledd av. Ofte er de ubevisst selvutleverende, slik at leserne ikke bare ler med dem, men også av dem.

Foto: Cappelen Damm

Foto: Cappelen Damm

Denne blandingen av humoristisk utlevering og mangel på vellykkethet, gjør også karakterene sjarmerende og gir gode muligheter for identifikasjon. Cross hevder at nettopp humor i barnelitteratur kan spille en viktig rolle i barnets identitetskonstruksjon, med et potensial «of empowering children». I både serien om Pitbull-Terje og En pingles dagbok strever de unge fortellerne med hverdagen sin. Jim og Greg står i fare for å snuble på terskelen til ungdomslivet, og dermed bli til latter for jevnaldrende. Mange unge lesere vil lett kunne kjenne seg igjen i de litt anonyme og klossete guttene.

Forfatteren Endre Lund Eriksen understreker Jims grunnleggende redsel for hva hverdagen kan bringe: «Boken handler om å være redd. Redd for ikke å hevde seg blant kameratene. Redd for at sannheten om morens angst skal komme frem. Redd for å bli banket opp av Terje, den fæle og feite nye gutten i klassen.»[iv] Når bøkene likevel ikke framstår som problemorientert sosialrealisme, skyldes det først og fremst at Jim er en forteller med et skjevt blikk både på seg selv og alle problemene som har en tendens til å tårne seg opp. Det skjeve blikket og en god dose selvironi gir nemlig Jim en nødvendig distanse slik at han ikke overmannes av vanskelighetene. På den måten fungerer humoren som en overlevelsesstrategi.

Med presise observasjoner iblandet en god del selvutlevering lar Jim leseren også få et innblikk i den vanskelige overgangen fra barn til ungdom: «Offisielt har jeg sluttet å leke. Det passer seg ikke når jeg er bestevenn med Kurt og Roger. De har sluttet for lengst. Det barnsligste Kurt vet, er leking. Egentlig er jeg enig med han. Det tar bare litt tid å venne seg av med det.»


Jim og Greg

Utgangspunktet for serien om En pingles dagbok er livet sett fra 12-åringen Gregs perspektiv, nylig trådd inn i ungdomsskoleelevenes rekker. Den gjennomgående humoren i bøkene kretser rundt Gregs opplevelse av å befinne seg i et limbo mellom barndom og ungdom. Han føler seg prisgitt håpløse omgivelser, med teite foreldre, en sladrete lillebror, en utspekulert storebror og en barnslig kompis. Første skoledag på ungdomsskolen presterer Rowley, hans gamle venn fra barneskolen, noe nærmest utilgivelig. Til tross for at de er omringet av de tøffe guttene, skjønner ikke Rowley at nå er det andre regler som gjelder: «Vi sto og tok ut ting fra bokskapene våre på slutten av skoledagen, da Rowley kom bort til meg og sa: ´Blir du med bort til meg og leeeker?´ Jeg har sagt til Rowley minst en million ganger at vi går på ungdomsskolen nå, så da skal du ikke si ´leke, men ´henge´.»

På mange måter har Jim de samme utfordringene med Pitbull-Terje, som han etter hvert motstrebende har innfunnet seg med å bli venn med. I likhet med Greg prøver Jim febrilsk å bli godtatt av de andre og langt mer populære guttene. Ungdomsskolen har sine uuttalte krav til popularitet også hos det annet kjønn.  Jim er redd for at både han og Pitbull-Terje vil bli sett på som tapere av de andre klassekameratene: «Det sier seg sjøl. På ungdomsskolen blir sånne som oss mobba og dyppa i do. Vi kommer til å få juling og gode karakterer. Og aldri dame.» Playmoen må legges bort. I stedet må de bruke tida til å lese seg opp på sjekketriks.

Redselen for å falle utenfor gjengen av jevnaldrende er tydelig tilstede også hos Greg. Alle bøkene i denne serien har dagbokas preg, med personlige betroelser, hverdagslige hendelser, episodisk komposisjon og en enkel, muntlig stil. Men Greg er åpenbart lite komfortabel med å bli assosiert med denne sjangeren. Selv om han har store behov for å uttrykke seg, vil han på ingen måte framstå som lesende og skrivende. Han understreker at dagboka som moren hans kjøpte, er en ”logg” selv om det står ”dagbok” på permen: «Flotte greier. Det eneste som mangler nå, er at en eller annen dust kniper meg med denne i veska – og misforstår alt. […] dette var MUTTERNS idé, ikke min. Men hvis hun tror at jeg skal skrive om ´følelsene´ mine eller noe, da er hun sprø. Så ikke regn med at jeg blir helt ´kjære dagbok´, liksom.»

Foto: Aschehoug

Foto: Aschehoug

Også Jim har vanskelig for å forholde seg til følelser. I den fjerde boka, På sporet av den tapte far, glir han lett inn i rollen som jentenes fortrolige venn. Selv om omsorgsrollen overfor moren har gjort ham til en god lytter, vil han ikke bli personlig involvert:

«Jeg har ingenting imot å snakke om følelser, så lenge de ikke er mine egne.» Han forundres over forskjellene han observerer mellom gutter og jenters oppførsel, men han lar seg ikke helt blende av jentenes tilsynelatende ivaretaende omgangsformer:

«Sånn er ikke jenter. […] De gir hverandre en klem når de møtes, i motsetning til gutter, som dunker hverandre i bakhodet, eller slår hverandre i magen. De tar vare på hverandre. Skriver ”I love you” og ”glad i deg” i tekstmeldingene. ”Take care” på Facebook. Det hender de snakker stygt om hverandre, men aldri når den andre er til stede».

Greg på sin side har ikke måttet ta ansvar for andre enn seg selv. Hans prosjekter dreier seg ofte om å ta mer eller mindre tvilsomme snarveier til goder og posisjoner, eller lure seg unna plikter og ansvar. I Hundedager er raske penger motivasjonen bak prosjektet «VIP Plenservice», der Rowley og Greg lager reklameplakater ved å klippe ut bilder av muskelbunter og lime på sine egne hoder.

Men Greg har ingen planer om å utføre det fysiske grovarbeidet: «Jeg sa til Rowley at han kunne få prøve gressklipperen først, og at jeg skulle sette meg i skyggen og tenke mer på forretningsideen vår.» Som vanlig vender situasjonen seg ironisk mot ham, uten at dette fører til nevneverdig ydmykhet og selvinnsikt. Rowley legger ned arbeidet, Greg må overta, men pengene uteblir på grunn av mangelfull klipping: «VIP Plenservice har en veldig klar grunnregel når det gjelder hundebæsj, og det er at vi holder oss langt unna.» Selv om leserne ler av Gregs tabber, er det lett å få sympati med en fyr med mange ideer og et heller urealistisk selvbilde.

Foto: Gyldendal

Foto: Gyldendal

Både Greg og Jim har en følelse av at de har måttet ta til takke med Rowley og Pitbull-Terje i mangel på andre og mer populære venner. Glimtvis ser man at vennskapene ikke er basert på likeverd, og denne ubalansen skaper en sårhet. Dette kommer til syne blant annet i Pitbull-Terje blir ond, hvor vennskapet mellom Jim og Pitbull-Terje er blitt så skjørt at de ved bokas slutt ikke lenger er et radarpar. Selv om Jim skjønner at Pitbull-Terje kommer til å «tristne totalt», så må han markere et foreløpig brudd i vennskapet: «Men akkurat nå, tror jeg det er best at vi to tar en pause.»

I motsetning til bøkene om Greg, som synes å være den evige ungdomsskoleelev, skildrer Pitbull-Terje-bøkene hovedkarakterer som forandrer seg. Her blir problemstillingene mellom vennene dystrere. Også juryen for U-prisen kommenterer denne utviklingen: «Personene i boka har vi nå fulgt gjennom tre bøker, i tykt og tynt […] Bøkene har utviklet seg med hovedpersonene. Fra barnebøker til ungdomsbok.»

Ved å gi plass til litteratur som ungdom velger selv, viser formidleren at de unges egen tekstkultur er verdt å se nærmere på. Bibliotekarer og lærere kan også ha glede av å bruke vurderinger som ungdom selv har skrevet. Gjennom å trekke inn blogginnlegg og anmeldelser fra for eksempel U-prisen, kommer de unges stemmer fram. Kanskje skulle vi heller ikke være så redde for å bruke humor og ironi i formidlingen. Så får det heller være at det skjeve blikket til tider rammer formidleren selv, slik Jim ser det i På sporet av den tapte far: «Jeg henvender meg i skranken. Bibliotekaren blir så glad for at noen vil snakke med henne at hun rødmer heftig. […] Det er ingen grenser for hvor langt bibliotekarer er villige til å gå for å prøve å få ungdom til å lese.»

 Artikkelen er først publisert i Bok og Bibliotek nr 5, november 2012.


[i] http://www.uprisen.no/index.php?option=com_content&view=article&id=165:juryens-begrunnelse&catid=110:nyheter&Itemid=185

[ii] Tom Burns: “Introduction: Humor in Children´s Literature”. I: Children´s Literature Review, vol. 147, 2010 og Gail Munde: ”What Are You Laughing At? Differences in Children´s and Adult´s Humorous Book Selections for Children”. I: Children´s Literature in Education, vol. 28, no. 4, 1997.

[iii] http://leselystaksjonen.no/index.php?option=com_content&view=article&id=561&Itemid=154

[iv] ”Ikke lett å være tøff”, Aftenposten 28.02.12

Del dette innlegget