Da ungpikene fikk en fortellerstemme

Da ungpikene fikk en fortellerstemme


Ungpikeboka er utvilsomt et resultat av kvinnekampen. Sjangren fremstiller unge pikers syn på tilværelsen og gjør dem til subjekter; handlende og selvstendig tenkende individer med en egen identitet. Men ungpikeboka har sjelden vært mer radikal enn sin samtid, derfor har sjangeren også et dilemma:

Den unge kvinnelige hovedpersonen må være aktiv og selvstendig, ellers blir det ingen fengende handling, men så snart hovedpersonen blir giftemoden må hun tilpasses et passivt kvinneideal. Hvordan ble det løst litterært? Og hvilke konsekvenser fikk løsningen for sjangerens frigjøringspotensial?

Alcott Smaafrøkner 1908 Forside

Foto: Aschehoug

Kanskje Jo March var sin samtids mest frigjorte litterære ungpike? I Little Women (1868) fremstiller den amerikanske forfatter Louisa M. Alcott fire søstre. Som tittelen tilsier er de unge frøknene March både dannede og veltilpassede. Jo er den dristigste av dem; hun har en drøm om å bli forfatter. Hun klipper av seg det lange håret, har en mannlig kamerat og går på skøyter i bukser mens søstrene er hemmet av sine lange skjørter.

Fortellingen bryter ikke med samtidens ungpikeidealer, men den tøyer grensene ved å peke på oppdragelsesidealet og ved å fremstille kontrastene mellom det tradisjonelle ungpikelivet og de nye mulighetene som et friere og mer likestilt kvinneliv vil kunne medføre. Boka ble godt kjent i Norden. Den ble først kjent i Norge gjennom den danske oversettelsen. Pigebørn ble gitt ut allerede i 1876 og ble trykket opp mange ganger. Smaafrøkner fikk norsk språkdrakt i 1908.

alcott Småfrøkner senere opplag Oppfølgeren Good Wives (1869) er derimot mindre kjent i Norge selv om også den ble oversatt til dansk i 1877 og norsk i 1909.

Kanskje grunnen til at den fikk svakere gjennomslag er at hovedpersonen Jo velger en lite romantisk livsvei? Hun forsørger seg selv og gifter seg ikke med barndomsvennen. Ble boka for radikal for det norske bokmarkedet?


Kvinnen i litteraturen

Kvinnesaken ble et litterært motiv i norsk litteratur i desember 1854, da Camilla Collett gav ut første del av Amtmandens Døttre, som dessuten er Norges første moderne roman. Amtmandens Døttre demonstrerer hva konsekvensene av patriarkatets kvinneideal er; Kvinner skal tie stille, være tålmodige, vente på å bli gift og forberede seg på et liv tilegnet familiens, ikke deres egen, almene velferd og lykke. Amtmandens Døttre viser at oppdragelsen lærer de unge piker å forsake seg selv og sin egen kjærlighet i stedet for å utvikle sine evner.

Camilla_Collett_av_Johan_Gørbitz_OB.00806I 1877, i essayet «Kvinden i Litteraturen», argumenterer Collett for romansjangrens betydning som et vitnesbyrd over kvinnens stilling i samfunnet. Hun behandler både populærlitteratur og de mest betydningsfulle romanene fra hele det 19. århundret. Alle forfatterne lar sine kvinnelige fiksjonspersoner oppgi sine egne behov og ofre seg for andre. Kvinner har ingenting de skal ha sagt i litteraturen, ei heller en mulighet til å komme til orde:

”Vi læser endeløse Forhandlinger, hvori der diskuteres og dekreteres kirkelige og verdslige Bestemmelser – Kvinden – uagtet uimodsigelig den halvt deri interesserede Part, som f. Eks., hvor det angaar Egteskab og Vielse, – har ingen Stemme, ingen Andel havt deri mere end Husdyrene paa Baasen. Kun maa hun blindt lystre disse Lovbud, der fattes uden hendes Stemme deri.” (Collett [1877] 1913, bd. 2: 379)

I stedet for å utvikle tilstrekkelig forståelse for seg selv som et selvstendig subjekt med sin egen historie og sin egen stemme, lærer kvinnene i litteraturen å innta en objektposisjon der alle sentrale bestemmelser som angår deres liv blir tatt av fedre, brødre og ektemenn. Kvinnelige lesere lærer det samme.

Collett argumenterer for at litteraturen i stedet bør gi de kvinnelige leserne positive forbilder, vise dem betydningen av selvrespekt og en metode til å bryte med idealet om å opptre underdanig. Hun ønsket seg en litteratur der kvinner fremstår som handlende subjekter.

Før kvinner betrakter seg som hovedpersoner i sitt eget liv, med en klar bevissthet om sin egen identitet og med rett til å ta hensyn til seg selv først, vil de ikke kunne utnytte sitt potensial til å bidra til samfunnsbyggingen.

Collett anklager litteraturen for å lære kvinner det motsatte. Hun ønsker seg et samfunn der kvinner deltar på lik linje med menn, derfor legger hun spesiell vekt på at kvinner må utvikle tilstrekkelig selvrefleksjon, og mener at de kvinnelige leserne kan inspireres til selvtillit gjennom å speile seg i selvbevisste litterære kvinnekarakterer.

Colletts tanker skal ses i lys av de ulike utdanningsmuligheter som rådet for kvinner og menn i løpet av 1800-tallet. Den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau hadde gitt motstanderne av skolegang for piker legitimitet allerede i 1762, med oppdragelsesskriftet Emile (1762), der han blant mye annet argumenterer for at kvinner av natur er bestemt til å være mødre og hustruer, og at de derfor ikke er egnet til å få en utdannelse.

Denne sammenkoblingen av kvinners natur, moderskap og intellektuelle kapasitet ble et hett diskusjonstema i så vel teologiske som politiske og filosofiske utlegninger ut over 1800-tallet. Det var derfor en vanlig kvinnesaksstrategi å understreke at utdanning og moderskap ikke stod i motsetning til hverandre.

vindication-of-the-rights-of-women1

Foto: Penguin Classics

I A Vindication of the Rights of Women (1792) argumenterte Mary Wollstonecraft for at utdanning ville gjøre kvinner bedre i stand til å utnytte sitt potensial, og Collett antydet i ”Nogle Strikketøisbetragtninger” (1842) at utdanning vil gjøre kvinner til bedre samfunnsdeltakere, inkludert mødre, fordi det vil gjøre dem mer reflekterte og ha bedre innsikt i samfunnsforholdene.[1]

Collett fikk etterfølgere og utdanningsmulighetene for kvinner ble større mot slutten av 1800-tallet.  Kvinner fikk adgang til å avlegge middelskoleeksamen i 1869, derved åpnet det seg en ny yrkesmulighet, de kunne bli lærerinner. I 1874 opprettet Elise Aubert og Johanne Vogt en kvinnelig leseforening i Christiania, de bygget opp en bok- tidsskrift- og avissamling som ubemidlede kvinner kunne benytte gratis.  Inspirasjonen kom fra København, der Kvindelig Læseforening var blitt opprettet to år tidligere. Formålet var, i følge Berlingske Tidende den 15. mars 1872: ”at sætte kvinder istand til at følge Tidens aandelige Udvikling og danne sig en selvstændig opfattelse af de spørgsmaal, der sysselsætte Aanderne.”

Derved åpnet mulighetene seg for at flere kvinner fikk ta del i de refleksjoner som hadde bidratt til å forme samfunnets kulturelle referanseramme og gi dem større innsikt i samfunnsdebattene. I 1882 fikk kvinner i Norge mulighet til å avlegge Examen Artium og i 1884 adgang til høyere utdanning. Derved var ett av målene for Collett oppnådd: Kvinner fikk tilgang til utdanning, hvilket ville bidra til at deres selvtillit ble styrket og de ville bli bedre rustet til identitetsskapende selvrefleksjon. Samme år ble Norsk Kvinnesaksforening stiftet, etterfulgt av separate stemmerettskamporganisasjoner i 1885.

Den intellektuelle kvinneoppvåkningen medførte også at det oppstod flere kvinnelige forfatterskap. I 1913, da norske kvinner fikk stemmerett, var litteraturen ganske riktig preget av flere kvinnestemmer som hadde skrevet frem kvinnelige subjekter, som for eksempel Sigrid Undsets Fru Marta Oulie (1907) og Jenny (1911) og Nini Roll Ankers Lill-Anna og de andre (1906) og Benedicte Stendal (1909).  Derved var et annet av Colletts mål i ferd med å nås: Kvinnelige lesere var i ferd med å få større tilgang til romaner de kunne identifisere seg med og utøke sin selvrefleksjon gjennom.

Ungpiken i barnelitteraturen

Det er ikke like lett å sette en dato for når barnets, enn si den unge pikens subjektivitet ble et motiv i barnelitteraturen slik at også de kunne få hjelp til større selvrefleksjon og identitetsarbeid.

Professor i barnelitteratur Harald Bache-Wiig peker i Norsk barndom i to etapper (1999) på et sammenfall mellom utviklingen i barne- og ungdomslitteraturen og fremveksten av den litterære modernismen rundt 1890-årene. Modernismen utforsket ulike måter å fremstille individuell subjektivitet på. Men det kan ikke være tilfeldig at dette foregår parallelt med kvinnesakens fremvekst. Den litterære modernismens subjektivitetsutforskning speiler kvinnekampens subjektivitetsprosjekt samtidig som den åpner for en ny barnelitteratur der også barn fremstår som subjekter for seg selv.

I den nye barnelitteraturen blir hovedpersonen tillagt en egen stemme gjennom en fortelling som fremstiller verden fra et barneperspektiv, og selv om det ofte er barnegrupper som skildres, kan den førende stemmen like gjerne være en ung pikes som en ung gutts.

Aubert Fra Hovedstaden Titteloppslag Aubert Hjemmefra titteloppslag

Kanskje Elise Aubert, som nettopp hadde stiftet den kvinnelige leseforeningen, var den første i norsk barnelitteratur som fremstilte en ungpike som selvstendig subjekt? I 1877 utgav Aubert føljetongen Fra Hovedstaden i syttiaarene. Hovedpersonen, den unge Cecilie er på besøk i hovedstaden. Hun er skuffet over det lave intellektuelle nivået hun møter, men lar seg begeistre av det stimulerende miljøet rundt den nystartede leseforeningen.

I brevromans form lar Aubert sin unge hovedperson vitne om effekten av foreningen, det at kvinner fikk intellektuell stimulans. Og i sin neste utgivelse, Hjemmefra. Fortællinger for de unge (1878), inviterer Aubert de unge leserinnene til å stille spørsmål ved deres egen økonomiske fremtid. Manglende yrkesmuligheter vil gjøre dem avhengige av å bli forsørget. Dette er helt nye toner i den norske barnelitteraturen, som tidligere har tatt det for gitt at unge piker av embetsmannsstanden har ett mål i livet: å bli godt gift.

I sin omtale av Aubert legger barnelitteraturhistoriker Sonja Hagemann spesiell vekt på Auberts fascinasjon for Camilla Collett (Hagemann 1974: 53-54). Og det kan absolutt se ut til at Aubert går lenger enn senere barnebokforfatterne i kritikken av kvinnenes vilkår når hun så åpenlyst henvender de unge lesernes oppmerksomhet på embetsmannsdøtrenes begrensede fremtidsutsikter.

Hagemann fremhever også Bolette Gjørs sosialt orienterte forfatterskap for barn. I Doktorens Børn (1884) får leseren følge Kirsten, som går på skole i hovedstaden og gjør seg kjent med byens mange ulike sosiale miljøer. Og i Doktorens Pleiedatter (1885) fungerer samfunnets sosiale konflikter som bakteppe for utviklingen av en søskenflokk. Hagemann skriver at Gjør inviterer leseren til å respektere barnet på lik linje med voksne. ”Dette er nye toner. Barnet blir meningsberettiget. Man taler til det på like fot.

Gjør Doktorens Børn titteloppslag Gjør Doktorens plejedatter titteloppslag

Det er slutt på enveiskjøringen fra den voksne til barnet. Man har oppdaget at det er en dialog mellom den voksne og barnet som må tilstrebes” (Hagemann 1974: 61). Denne nyorienteringen tyder på at det ikke bare er kvinnesynet, men også synet på hva barn er som er i bevegelse. Johanna Spyris Heidi (1881), som ble oversatt til norsk allerede i 1882, tyder også på det. Heidi er et innlegg i debatten om naturbarnet, men handler dessuten om at barn må bli møtt med respekt.

Ut over på 1880-tallet er altså dannelsesromanen i ferd med å innta barnelitteraturen. Den skal komme til å handle om utviklingen av barnets individuelle sinn, men fremdeles handler de fleste barnebøkene om barn i grupper, hvilket gjenspeiler familieforholdene.

I barnegruppene er ikke skillet mellom gutter og jenter nødvendigvis så stort, så lenge de er små. Så snart jentene blir litt eldre derimot, setter kravene om tilpasning til en passiv kvinnerolle inn som erstatning for en aktiv barnerolle. Det skal komme til å bli en litterær utfordring som preger utviklingen av den norske ungpikeboka.

Dikken Zwilgmeyer har i ettertid fått æren av å ha innledet ungpikeboksjangren. Men hennes første bok handler om en barnegruppe. Vi børn (1890) er den første i serien om Inger-Johanne som består av i alt 12 fortellinger. Hun er en ”ny jentetype i bøker for barn. Ho er aktiv, viljesterk og sjølvstendig,” skriver barnelitteraturhistoriker Gunvor Risa (Risa 2005: 53). Men det kanskje aller viktigste i denne sammenhengen er at Inger Johanne fremstår som et fullstendig subjekt: Romanens aller første ord er ”Jeg”. Riktignok identifiseres fortelleren ved en henvisning til faren:

Zwilgmeyer Vi børn forside

Foto: Nygaards forlag

”I hele byen heder jeg ikke andet end Inger Johanne ’til byfogden’ – min far er byfoged, ser I,” men tiltalen er direkte fra henne selv til barneleseren:  ”jeg vil rigtignok gruelig gjerne komme frem i verden […] jeg er tretten aar gammel. Nu ved I det” (Zwilgmeyer 1890: 3).

”I bøkene om Inger Johanne lar vi oss fullt og fast overbevise om at fortelleren er tretten år, språket hennes er trettenåringens og perspektivet er trettenåringens,” hevder barnelitteraturforsker Kari Skjønsberg (Skjønsberg 1979: 128).

Vi børn er både en jeg-fortelling og en metaroman: ”Og tænk, jeg har isinde at skrive en hel bog!” (Zwilgmeyer 1890: 3). I Colletts selvbiografi ble det motsetningsfulle mellom forfatterrollen og kvinnerollen fremhevet. En kvinne skal være passiv og beskjeden og stille og vente hjemme, mens en forfatter skal orientere seg i samfunnet, være aktiv og føre en skriftlig tale.

Dette forklarer også hvorfor kvinnelige forfattere ofte skrev under psevdonym. Collett stod frem som forfatter under eget navn i 1873, da vedkjente hun seg også sine tidligere anonyme utgivelser.

Elise Aubert vedkjente seg sitt forfatterskap i 1882. Den fiktive Inger Johanne er derfor ikke helt kontrær når hun vil skrive bok, bare svært ung. Når hun gjør sitt liv og sitt perspektiv på omgivelsene til litterært stoff må det bety at hun betrakter seg selv og sine omgivelser med interesse og respekt på en måte som representerer noe helt nytt i den norske barnelitteraturen. Hun betrakter seg som verdig å tale til sine lesere.

Nå skal både Auberts brevskrivende Cecilie og Zwilgmeyers jeg-forteller Inger Johanne ses i lys av samtidens kvinnelige skrivepraksis. Fra romansjangrens historie er det velkjent at kvinnelige forfattere fra slutten av 1700-tallet og langt ut på 1800-tallet benyttet brev- og dagboksromanen som form når de brøt med beskjedenhetskravet og likevel skrev for offentligheten.

Cathrines interessanta - Symposion

Foto: Symposion

Og i Catrines intressanta blekhet. Unga kvinnors möten med de nya kärlekskraven 1750 – 1830 analyser den svenske etnologen Eva Lis Bjurman (1998) dagboksskriftene etter en rekke europeiske ungpiker. Bjurman utleder to ulike ungpikeidealer fra dette materialet: Det ene handler om å fortape seg i ulykkelig kjærlighet, det andre om å utvikle og danne seg selv, men begge utformes gjennom skriften.

Cecilie og Inger Johanne er altså fiktive eksempler på et velkjent fenomén. Selv om kvinner ikke skulle delta i den offentlige debatten og slett ikke publisere det de skrev, måtte de gjerne skrive dagbok og brev og føre skriftlige konversasjoner om tidens emner med tanke på å bli lest innenfor en engere krets. Cecilie holder seg til brevformen, hun fører tilsynelatende en konversajon med sin mor, det er bare Inger Johanne som henvender seg åpent til en ikke-spesifisert leser.

Bache-Wiig, som ikke er opptatt av kjønnsperspektivet, presiserer at ”Inger Johanne trer frem som selvoppnevnt representant for alle norske barn,” fordi hun henvender seg til og involverer leseren som vitne. Jeg-fortellingen blir her brukt til å skape en allianse mellom et talende jeg og et lyttende du som til sammen danner bokas kollektive subjekt i første person flertall: Vi børn.

Fortellerteknikken involverer leseren og skaper et kollektivt subjekt bestående av så vel fiktive som autentiske barn (Bache-Wiig 1999: 23-25). I denne sammenhengen er det nærliggende også å peke på at Zwilgmeyer nettopp lar en ung pike være den som fører talen på barnekollektivets vegne. Ungpikestemmen får derved rett til å tale, rett til å ta plass, rett til å representere og bli hørt.

Men hun har fremdeles ikke rett til å handle. På 1890-tallet oppstår det er skille mellom handlingsmettede romaner for gutter, gjerne lagt til et eksotisk miljø, og bøker for jenter som er henvist til hjemmet, skriver Risa (Risa 2005: 36). De litterære ungpikene skal, som deres virkelige lesere, lære å tilpasse seg en fremtidig ektemann. Og ettersom ungpikeboka inntar dannelsesromanens fokus blir dette en litterær utfordring. Selv om virkelighetens unge piker får mer skolegang enn bare noen tiår tidligere, skal de fremdeles lære å bli tålmodige og underdanige.

Det førte sikkert til friksjoner i virkeligheten og stadig bredere støtte til kvinnekampen, men ungpikeboka var lite radikal, derfor ble det sjangrens utfordring at personlighetsforvandlingen måtte få en plausibel litterær forklaring:

“Di meir barnet er skildra som ein sjølvstendig person, di vanskelegare blir det å kultivere og tilpasse den same personen uten å bryte med ei sannsynleg personlegdomsutvikling” (Risa 2005: 37).

En kunne tilføye at en roman trenger handling, og ungpikens reelle handlingsrom er langt snevrere enn ungguttens. Den litterære utfordringen blir derfor både å skrive en spennende bok uten handling og forvandle et aktivt jentebarn til en føyelig ung kvinne.

Zwilgmeyer Anniken Præstgarden

Foto: Aschehoug

 I Anniken Prestgaren (1900) tar Zwilgmeyer konsekvensen av disse utfordringene. Tittelpersonen presenteres som en guttejente, hun er handlekraftig, trives bedre når hun er sammen med brødrene som kaller henne Kaptein Røst, enn når hun er sammen med søstre og venninder som gjør seg til for å tekkes sine kavalerer. Personskildringen er bygget på kontraster. Anniken Prestgaren er holdt i 3.person, likevel får leseren et godt innblikk i hennes indre gjennom tankereferat og dialog. Hver dag spekulerer hun på hva hun skal bruke livet sitt til, hun tenker om seg selv at hun ikke passer til noe av det som blir forventet av henne:

”Hadde jeg vært gutt, tenkte Anniken mismodig, så ville jeg blitt sjømann eller prest, for det måtte være deilig, liksom far, å gå rundt å trøste og hjelpe alle dem som var syke og redde og skulle dø. Forresten måtte det være nokså gildt at stå og preke på prekestolen også, tenke Anniken. Men det er joe [sic] tøv, for jeg er jo bare en pike.” (Zwilgmeyer [1900] 1972: 97-98)

Leseren legger merke til Annikens integritet og mot. Hun lengter etter et aktivt liv, men legger ikke vekt på at hun utfører den ene redningsdåden etter den andre; suger giften ut av et huggormbitt, og redder en gammel kone fra å brenne inne. Men når hun vil redde en liten gutt og hans mor i en pram som er i ferd med å synke får hun bare reddet gutten. Både Anniken og guttens mor drukner. Det er fristende å minne om Colletts analyse:

Kvinner har en offerrolle i litteraturen og kvinnelige lesere lærer å ofre seg av litteraturen.

Men selv om lesere av Anniken Prestgarden inviteres til å betrakte Annikens offerdød som en heltedåd, er bokas lære samfunnskritisk: Når et aktivt kvinneliv ikke lar seg oppfylle på annen måte enn ved å ofre seg for andre er det noe som er katastrofalt feil.

Zwilgmeyer fikk mange etterfølgere, men ingen som var like litterært konsekvente. I stedet for å utdype det komplekse og motsetningsfulle i de unge pikenes sinn og deres møte med samfunnskravene, utviklet ungpikeboka en strategi som på litt lengre sikt skulle frata den litterær troverdighet; Heltinnen skulle føres frem til gifteferdig alder, forlovelsen skulle bli handlingens mål.

Ring Billett mrk. 286 Ring Den rette

Barbra Ring la vekt på ytre handling og situasjonskomikk. Kulturelle og sosiale motsetninger gav liv til skildringen av Fjeldmus som i Billett mrk. 286 (1911) er preget av kunstnerdrømmer. I Den rette (1912) er drømmene plutselig glemt til fordel for forlovelsen med en langt eldre mann. ”Barbra Ring fremstiller ekteskapet som det heilt naturlege framtidsmålet for dei unge jentene, dei reflekterar ikkje eingong over yrke og utdanning som mogleg alternativ,” skriver Risa (Risa 2005: 61).

Allerede hos Julli Wiborg er forlovelsen blitt det sentrale motivet: Kiss og alle de  andre (1909), Frøken Kiss (1910), Student Kiss (1911) og Lykkebarnet (1912) følger Kiss ”fra tidlig barndom gjennom lærerutdaning til yrkesliv og forlovelse,” skriver Karin Beate Vold som peker på det motsetningsfulle i tegningen av et dannelsesløp: ”At dette barnet som moden ung kvinne innser at det er tilværelsen i hjemmet, som husmor, som er livets mening, forblir lett en påstand i teksten” (Vold i Risa 2005: 134).

Wiborg Frøken Kiss Wiborg Student Kiss

Men tar vi hensyn til at norske kvinner ikke fikk adgang til å studere før i 1884, at gifte kvinner først i 1894 kunne drive handel og at kvinner ikke fikk adgang til embeter før i 1912, bør det ikke være egnet til å forundre at det bare er noen få pikebokforfattere, som Aubert og Zwilgmeyer, som virkelig stilte spørsmålstegn ved de unge middelklassekvinnenes fremtidsutsikter, mens alle de andre i hvert fall lot sine fiktive unge piker ta del i den nyvundne muligheten til utdannelse.

Etter første verdenskrig skulle Wiborg bli den ledende ungpikebokforfatteren, etterfulgt av Margit Ravn, Evi Bøgenæs og Annik Saxegaard. Deres bøker hadde forlovelsen som det sentrale omdreiningspunktet, derfor mistet de etter hvert litterær troverdighet.

Ungpikeboksjangren startet som en fremskrivning av unge kvinnelige subjekter den gang ungpikene ikke hadde noen offentlig stemme, men endte som stereotype romanser når sjangrens komposisjon og persontegning stivnet.

Konklusjon

Da ungpikeboksjangren blir utviklet var det i overensstemmelse med den fremvoksende kvinnekampen. Bøkene var sjelden svært radikale, men de fylte ut det rommet som unge piker stod klare til å ta imot: Det oppstod en litteratur der unge piker kunne gjenkjenne seg selv og få større selvtillit.

Wiborg Kiss og alle de andre 2Ungpikeboka har bidratt til å skape en litterær barnekarakter som er kjennetegnet ved sin subjektivitet. Den unge piken fremstilles i hovedrollen, perspektivet som formidles er i barnehøyde slik at barneleseren skal kunne gjenkjenne, eller i hvert fall være i stand til å forestille seg det litterære universet, inklusive karakteren, miljøet og plotet.

Barnelitterære hovedpersoner er fra begynnelsen av 1900-tallet preget av frihet, selvrespekt og selvstendighet hvilket gir seg utslag gjennom en klar identitetsforståelse, handlekraft og vurderingsevne. Selv om det kan være stor forskjell på hvordan virkelige jenter og gutter forventes å oppføre seg ble kjønnsrollene delvis nedtonet i barnelitteraturen, i hvert fall i de tidlige ungpikebøkene. Det blir ingen fortelling hvis hovedpersonen bare er hjemme og går til hånde i huset. Hun må ut, hun må presenteres som handlende alene i verden for at det skal bli en fortelling. De tidlige ungepikebøkene kan derfor sies å bidra til, eller i hvert fall peke på mulighetene for å flytte grensene for ungpikeidealet.

Det blir ingen fortelling hvis hovedpersonen bare skal sitte inne og lese. Når jentene begynner å innta hovedrollen blir jenterollen i litteraturen en aktiv rolle. I et tilbakeblikk kan vi si at de tidligere ungpikebøkene ikke helt speiler sin tids jenteroller, men overskrider dem. De fremstiller handlekraftige ungpiker som forholder seg aktivt overskridende til sin tids kvinneideal, de er gjerne litt modigere og mer handlekraftige enn leserne, og offerrollen ble raskt passé, selv om livets mål skulle være å få utdannelse, gifte seg, å bli mor og husmor.

 

Litteraturliste:

Alcott, Louisa M. 1908: Smaafrøkner. Fortælling, oversatt ev Elise Horn. Kristiania: Aschehoug

Aubert, Elise [1877] 1892: Fra Hovedstaden i Syttiaarene. Kristiania: Malling

Aubert, Elise 1878: Hjemmefra. Fortællinger for de unge. Kristiania: Malling

Bache-Wiig, Harald (red.) 1999: Norsk barndom i to etapper. Bergen: Fagbokforlaget

Bjurman, Eva Lis 1998. Catrines intressanta blekhet. Unga kvinnors möten med de nya kärlekskraven 1750 – 1830. Stockholm/Stehag: Brutus Östlings Bokförlag Symposion

Collett, Camilla [1877] 1913: ”Kvinden i Litteraturen”, i Fra de stummes leir. I Samlede verker. Mindeudgave. Bind 2. Kristiania og Kjøbenhavn: Gyldendalske Boghandel Nordisk Forlag.

Danielsen, Hilde og Eirin Larsen og Ingeborg W. Owesen: Norsk likestillingshistorie 1814 – 2013.  Bergen: Fagbokforlaget

Gjør, Bolette 1884: Doktorens Børn. En Børnefortælling af Margrethe. Kristiania: Malling

Gjør, Bolette 1885: Doktorens Pleiedatter. Fortælling for Børn af Margrethe. Kristiania: Malling

Hagemann, Sona 1974 : Barnelitteratur i Norge 1850 – 1914. Oslo: Aschehoug

Ring, Barbra 1911: Billett mrk. 286. En fortælling om en ung pike.  Kristiania: Aschehoug

Ring, Barbra 1912: Den rette.  Kristiania: Aschehoug

Risa, Gunvor, Tone Birkeland og Karin Beate Vold 2005: Norsk barnelitteraturhistorie. 2. utgåve. Oslo: Det Norske Samlaget

Rousseau, Jean-Jacques [1762] 1979: Emile or On Education. Oversatt av Allan Bloom. New York: BasicBooks

Skjønsberg, Kari 1979: Hvem forteller? Om adaptasjoner i barnelitteratur. Oslo: Tiden

Wollstonecraft, Mary. [1792] 1996. A Vindication of the Rights of Women. Minneola, New York: Dover Publications

Zwilgmeyer, Dikken 1890: Vi Børn.  Bergen: Fr. Nygaards forlag

Zwilgmeyer, Dikken [1900] 1972: Anniken Prestgaren.  Oslo: Aschehoug

Ørjasæter, Kristin 2008. Camilla Collett. Med kvindesagen som forfatterforpligtelse”, i Jon Helt Haarder. Hvad de andre ikke fortæller. Livet som indsats i og efter det moderne gennembrud. Odense: Syddansk Universitetsforlag & Gyldendal


[1] Se Ørjasæter 2008 for en mer utførlig utlegning av diskusjonen om forholdet mellom moderskap og utdanning.

 

Del dette innlegget