Dette burde være en artikkel om å slå inn åpne dører. Derfor handler det om rom.

Dette burde være en artikkel om å slå inn åpne dører. Derfor handler det om rom.

 

Rom og bruk av rom er ikke et instrumentelt eller teknisk spørsmål i kunstformidling, men handler om synet på kunst, hva kunst er og hvem kunsten er til for. Det er i synet på rom og bruk av rom at arrangører og kunstnere definerer rollene sine.

Hvis det er mange rom i min fars hus …

dag-klasse-2

Foto: Pixabay

Kunst- og kulturformidling har endret seg mye siden enhetskulturen ble politikk og institusjonalisert på 50- og 60-tallet, først og fremst fordi vi ikke har en enhetskultur lenger, og det nytter ikke å sutre over det. Den moderne litteraturen av i dag, uavhengig av om den er for barn, ungdom eller voksne, er industriell. Formidlingen ut til markedet er større og på flere måter uensartet. Kampen om bokkrona er ikke på samme måte som før en kamp mellom forlag. I stedet står slagene som kommersiell litteraturformidling, i forhandlerleddet.

Markedsliberalisering presenteres ofte som en naturlov, og altfor mye av kunst blir målt i kraft av hva det selger. Det er ikke sjelden at det må poengteres at fordi et kunstprodukt selger bra, så må det ikke ha høy kvalitet av den grunn, like lite som det må ha høy kvalitet fordi det ikke selger. Salg av kunst i alle former er med andre ord i ferd med å bli et kvalitetsmål i seg selv og ikke hva det er: Et kvantitetsmål.

Og motsatt: I takt med et stadig større tilbud av kunst, lukkes deler av kunsten paradoksalt nok mer om seg selv, blir selvkommenterende eller kommenterer marginale fanklubber. Det er altså noen rom av litteratur der døra er nesten stengt.

Men litteratur er nesten alt som ligner på alt annet. Det er som det bibelske farshuset der det er mange rom. Det betyr at det også må være mange dører. Da er tersklene inn til disse rommene også avgjørende. Hvor høye er de? Og hva skjer inne i rommene?

 

Barnas fellesrom

dag-klasse-7

Foto: Morguefiles free photo

Barnas viktigste fellesrom er ikke barneværelset, sofaen, skjermen, lekeområder, gata eller idrettslaget. De store skolereformene som kom med framveksten av et moderne samfunn, der arbeider- og kvinnebevegelsen var de viktigste pådriverne, skapte også skolen for alle, ennå  det eneste stedet der barna kan treffes i en noenlunde enhetlig sammenheng. Det er dermed det eneste stedet der samme kulturopplevelse kan deles av nesten alle. De mange mulighetene som åpner seg i barne,- ungdoms- og videregående skoler er for lengst forstått av musikere, skuespillere, dansere, lesekampanjer og lignende, men litteraturformidling som kunstopplevelse har ikke helt gått hjem i forfatterstanden. Forfatterne har lenge holdt fast ved det tradisjonelle forfatterbesøket, kalt «forfatteren med boka under armen» som det beste alternativet.

Dette foregår gjerne slik: Det kommer en forfatter inn i et klasserom. Hun skal være der en time eller to, lese fra bøkene sine. Hvis hun har gjort dette før, kommer hun ganske trygg, forberedt på at skolen har glemt at hun skulle komme, akkurat som hun er forberedt på at lærerværelset venter med wienerbrød og kaffe, at hele besøket er godt planlagt, og at elevene til og med har lest boka hennes.

Forfatteren vet at lærere har mye å gjøre: rette oppgaver, skrive rapporter og gnure møter med ambisiøse foreldre som lider under overdreven tro på kvalitetstid. Forfatteren vet at hun godt kan være lærerens pusterom. Derfor går forfatteren inn i klasserommet, antakelig med samme forventning som framkommer i teksten til Robert Johnson: Take me to the station and put me on a train / I’ve got no expectations to pass through here again. Det røper ikke en dårlig holdning, bare realitetssans. Forfatteren vet også at denne skolen, denne læreren og disse elevene kan være selve lykketreffet og muligheten for at de ber henne komme igjen og foreslår et opplegg der forfatteren integreres i klassens norskundervisning.

 

Hvor

dag-lesing

Det tradisjonelle sporet. Foto: Pixabay

Forfatterens holdning til elevene spiller en avgjørende rolle for hvor godt et slikt forfatterbesøk blir. Å taue av sted i velkjente spor uten å vise noen tegn til å ville fornye seg, betyr bare at formidlingen etter hvert får så hørbare innebygde gjesp at det også merkes av elevene.

I Kulturformidlingens hva, hvordan og hvorfor poengterer Helge Ridderstrøm, Kjell Ivar Skjerdingstad og Tonje Vold formidlerens ansvar for å høyne formidlingens kvalitet (i Litteratur- og kulturformidling, red Ridderstrøm og Vold, 2015).

Og slik jeg leser det: For at det skal være en permanent prosess. De begrunner i artikkelen at formidlingshandlinger innebærer å stille fem spørsmål: Hva, hvordan og hvorfor, samt for hvem og av hvem. Det er ikke vanskelig å være enig med dem, og det er interessant at det heller ikke er langt unna dramaturgiens ABC. Mon tro om det ikke er verdt å tenke seg kunstnerisk litteraturformidling i skole som en dramaturgisk utfordring?

I så fall spiller ordet «hvor» en rolle. «Hvor» viser til stedet eller rommet. Og når en kunstnerisk produksjon kommer til en skole – enten det er som forfatteren med boka under armen eller (i den andre enden av skalaen) skuespillere, musikere og dansere som i en bildekunstners scenografi framfører et verk skrevet av en forfatter – er det til rom som er skrudd sammen for noe helt annet enn dem. Men skolerommene er også hierarkiske, og det bør være et mål å bryte skolehierarkiet i formidlingen. Kunst trives ikke i tvangsrom.

 

Tvangsrom 1, det gamle og det nye

dag-klasse-1

Foto: Pixabay

Det gamle klasserommet er et tvangsrom. Samme hvor mye det pyntes med søte tegninger og oppslag om leveregler så står gamle dagers trofaste skoleskjellett i rommet og gliser med sitt fravær. Og blir elevene sittende ved pultene, er det liten tvil om at forfatterbesøket er skole. Og noen ganger skal formidlingen være nestenskole. Hvis det skal være skriveverksted, for eksempel. Men for forfatteren med boka under armen er det ikke en oppgave å være lærer, men forfatter. Og bare ved et enkelt grep som å rydde rommet for pulter og lage ring med stoler, slik at hierarkiet er fjernet eller redusert, kan kontakten mellom forfatter og elever bli en annen og god. Eller ved å ta stolene vekk og bruke golvet. En av de mest virkningsfulle variantene jeg har vært med på, var i det klasserommet hvor vi snudde ryggen til tavla, slik at bakerste stolrad ble den første. Og så tok vi pultene vekk. Hele skolesituasjonen ble snudd 180 grader, det var som de så inn i et annet land.

I forestillingen Dagen som forsvant, om Tormod Haugens forfatterskap, omgjør skuespilleren klasserommet ved å henge opp rekvisitter som brukes under forestillingen. Med enkle midler blir klasserommet et annet, det rykkes nærmere forfatterens univers. Bruken av hvor fremmer formidlingens hva, hvordan og hvorfor.

dag-klasse-6

Foto: Pixabay

I stadig flere skoler er klasserom erstattet av kontorlandskapslignende fellesrom med skjermer og audiovisuell moro. Andre rom ser mer ut som små forelesningssaler. Slike rom kan være vanskeligere. De skal liksom være fleksible, men pga maskinparken er de sjelden det. Men de fleste barnebokforfattere er godt vant med digitale hjelpemidler. Og spill- og tekstmulighetene som finnes i digitale klasserom er ikke blitt utnyttet. Den slags litteraturformidling burde ikke vært en kuriositet, men i gang for lengst. I slike klasserom kan flere forfattere arbeide sammen, forfattere, illustratører og musikere også, for eksempel i verksteder der det skal lages illustrerte tekster til musikk.

Den som skal besøke skolen bør på forhånd vite hvordan rommene er og sørge for at rommet brukes slik at det går an å innby til samtale og/eller aktiviteter fra barnas side.

 

Tvangsrom 2, sju mulighetsrom

file000857926967

Foto: Morguefiles free photo

Det heter gymsal, noen ganger aula. De kunne hett au, da. Er det en gymsal, hender det at det er en scene der, eller i det minste et hull i veggen. Elevene pleier å sitte i rader, som om de var på kino eller i teater. Det er rom for storforestilling, og noen ganger kan det være fornuftig å bruke et tradisjonelt oppsett som dette.

Men Tvangsrom 2 er en arena der formidlingen enda lettere kan være tverrkunstneriske forestillinger der rommet settes opp på mange ulike måter, og der en ubrukelig scene ikke blir brukt. Ofte er golvet mer kontaktskapende, og mulighetene der er svært mange.

 

Men skolen har mange andre mulige rom som sjelden blir brukt:

  • Korridorene: Hvis flere forfattere eller kunstnere fra ulike sjangre besøker en skole, og meningen er at de skal møte alle elevene. Dermed kan den direkte kontakten mellom kunstnere og elever gjøres bedre. Korridorene leder også til rom. Det litterære besøket, alt fra forfatteren med boka under armen til en flerkunstnerisk stor forestilling, er ulike måter å iscenesette det som skal foregå i rommet. Det som skjer utenfor et hvilket som helst av de andre mulighetsrommene, er også med på å sette premissene for forestillingene. Eller: det bør være klart for alle som skal være med at dette ikke er en vanlig time, det er en ny situasjon. Eller: Hvem står ved døra og gjør hva?
  • Svømmebassenget: Om skolen har tomt eller fullt svømmebasseng spiller liten rolle. Litteraturformidling med eller uten redningsvest er en undervurdert mulighet. Romvalget kan i seg selv vekke latter, og det er bra. Kunst som presenteres i skjæringspunktet mellom det latterlige og det alvorlige kan rett som det er bli gripende.
  • Grupperom: Som regel et lite rom, egnet i skriveverksted, men også om en gruppe kunstnere inntar en skole med skreddersydd forestilling der alt starter i korridoren og fortsetter til ett eller flere grupperom samtidig.
  • Kantine eller fellesrom: Slike rom brukes allerede i litteratur- og kunstformidling, men ikke nok. Ofte er de skolens uformelle arena, der elevene gjør noe annet enn bare å være elever. Kan brukes til større og mindre fellesforestillinger.
  • Utearealer: Forestillinger kan stuntes utendørs. Altfor lite brukt. Skolegården er ikke et uegnet rom.
  • Lærerværelset: Hvorfor skal lærerne slippe unna? Hvor mange ganger samles kunstnere og lærere for å drøfte formidling? Hvor mange ganger er de en del av et formidlingsopplegg?
  • Vandreforestilling gjennom skolen: Lite brukt fordi den i grunnen krever elever som i utgangspunktet er interessert. Spørsmålet er derfor: Hva skal til av innhold for at de blir interessert?

 

Rom og rolle, høy og lav

dag-scene-2

Pixabay

Det er altså ingenting som tilsier at kunstformidling i skolen trenger å ta skolens hierarkiske romløsninger i bruk slik de opprinnelig var tenkt. Hvis kunstens viktigste formål er å være et våpen mot vanen, bør vel også formidlingen være det? Noe av grunnen til at den ikke blir det, er at kunstformidling for ofte blir så innholdsopptatt at arbeidet med kunstnerisk uttrykk og formidlingsform kommer i bakleksa. Eller: Innhold og uttrykk, måter og sted/rom sees for sjelden som samme sak. Men barn og ungdom er nådeløse. Er innholdet flott men formidlingen kjedelig, motarbeider de budbringeren passivt eller aktivt. Dersom de er med på at skolerommene deres plutselig blir andre og spennende rom som tar dem ut av skolehverdagen, har formidleren klart å senke terskelen inn til kunstopplevelsen.

Den Kulturelle Skolesekken har dessuten en blåsyrekapsel i siderommet: Hvis kunstnerne skal spille rollen som pedagoger, dør kunsten i sekken. Skolen er en kunstformidlingsarena hvor publikum er der fordi de må. Desto viktigere blir det at produksjonene til skolesekken klarer å bryte med skolerommene og skape andre. I skolen er det rom og roller som er selve terskelen.

 

Kunstnerne må jobbe sammen

Skolens muligheter til bruk av rom viser etter min mening at kunstformidlingen ikke handler om et enten eller, enten musikk eller litteratur, litteratur eller bildekunst. Samarbeidende produksjoner handler mer om hvordan vi ser på kunst og hva tverrkunstneriske opplevelser kan bety for hvordan barn og unge oppfatter kunst. Og ikke minst handler det om selve formidlingsrommet: Tverrkunstneriske produksjoner utfordrer skolerommets hierarki ved at de må ta det i bruk på en måte som gjør dem til noe annet enn skole.

Derfor blir arbeidet med produksjoner i Den kulturelle skolesekken så viktig for formidlingen av kunst til barn og ungdom. Her har formidlingen en sjanse til å utfordre eller bryte med markedsstyringen. Her har formidlingen muligheten til å nå alle på en måte som tar ned tersklene inn til kunsten. Men jeg tror at mulighetene blir størst om kunstuttrykkene samarbeider. Og det er derfra at verdifull kunst også kan nå et større publikum utenfor skolen.

Det er i arbeidet med produksjonene og rommene de skal utspilles i, at synet på kunst og intensjonene i kunst vil kunne gjøres tydelig. Fordi det skjer på en arena som ennå ikke er overtatt av den stadig mer industrialiserte kunstproduksjonen og formidlingen, kan selve kunsten få lov til å spille den viktigste rollen.

 

 Artikkelen er en del av vår serie Å stille spørsmål til litteraturformidlingen

 

Del dette innlegget