Fem mulige forutsetninger for å skrive skjønnlitterært

Fem mulige forutsetninger for å skrive skjønnlitterært

 

Hva er å skrive? Hva gjør skjønnlitterære forfattere? Hvordan skriver man en ungdomsbok? Å skrive er selvfølgelig prøving og feiling og smak og behag, akkurat som lesing. Teksten skapes ikke i et vakuum og leses ikke i et vakuum, alt har en subjektiv kontekst. Går det likevel an å si noe generelt om den skjønnlitterære skriveprosessen?

Jeg skal prøve å peke på fem mulige forutsetninger for å skrive skjønnlitterært, fem måter å nærme seg tekst på. Forfattere vektlegger disse ulikt, men dette er forutsetninger som går igjen i min egen måte å jobbe med tekst, og i samtaler jeg har med kollegaer om hva som er viktig for dem.

For meg er å skrive

  1. Lek med ord, rytme og mønstre.
  2. Lek med stemningen.
  3. Å finne (mer enn bygge) karakter
  4. Å navigere i en historie.
  5. Å nærme seg ubehaget.

 

  1. Å skrive er lek med ord, rytme og mønstre

Å skrive er for meg aller først en lek med ord og rytme. Det er lek med setninger som dukker opp og forsvinner fordi de ikke klinger godt sammen med forrige setning eller den som kommer etter. Å skrive er musikk. PP-TT-KK, PP-TT-KK. Det er musikk nært knytta til lyrikken, for lyrikken er mitt grunnfjell, mitt springbrett, mitt utgangspunkt:

 

”Den peneste piken i klassen var ubetinget Margrete.

Hun satt på den første plassen som på et førersete.”

(Herman Wildenvey)

 

eller

 

”På en blå dag i måneden september

tett under hagens unge plommetre

holdt jeg min bleke, stille elskerinne

som i en drøm der lyse ting skal skje

Og over oss på sommerhimlens bue

Så jeg en sky så stor og hvit som sne

Jeg så den en gang

Siden, da jeg så dit

Var ikke mer den lyse sky at se.”

(Bertholdt Bercht)

 

 

eller:

Ellingamellingavatlansguten

Slo til kjerringa, midt på truten,

Det skal du ha ditt stygge troll

Fordi du ikke kunne telle til tolv.

En-to-tre-fire-fem-seks-syv-åtte-ni-ti-elleve-tolv.”

(Ukjent)

 

Å skrive er for meg først lek med ord og rytme, spesielt rytme, selv når det bare er jeg som ser den eller bryr meg om den. Å ignorerer rytmen er som å ikke få lov å klø på et myggestikk. Å jobbe med den, fikse på den, flikke, flakke, det er ekstremt tilfredsstillende, det er rytmen som er meningen med det hele. Uten den tror jeg ikke at jeg hadde blitt forfatter, da kunne det faktisk ha vært det samme, og dette er sannsynligvis på ingen måte noe kvalitetstegn for en som skriver for ungdom, snarere tvert i mot, men jeg er nok mer opptatt av håndverket enn budskapet, det er mønsteret som tiltaler meg, og hadde det ikke vært for det rytmiske mønstret i språket som er min verktøykasse så hadde jeg kanskje funnet noe annet å drive med.

Matematikk er beslektet, og deler av naturfagen, og samfunnsøkonomien, men på en måte også hekling og brodering og nuppereller er jeg redd, selv om den typen håndarbeid aldri har tiltalt meg, jeg er alt for utålmodig.

Utgangspunktet for alt jeg skriver er en lek med ord og mønstre.

 

  1. Å skrive er lek med stemninger

 

Så, på et eller annet tidspunkt, blir det å skrive en lek med stemninger. Dette er mye vanskeligere å si noe konkret om, men jeg vet at det ligger noe der. Jeg leter etter en steming som er knytta til en følelse. Jeg må kjenne det fysisk, i magen helst. Stemningen er det som trekker meg inn i teksten og gjør at jeg vil utforske mulighetene den gir. De lyseste stemningene er de vanskeligste, de mørkeste faller meg mest naturlig. Når jeg nærmer meg mørke stemninger og dype toner kommer mye gratis.

Jeg er ikke sikker på om det er en fordel, kanskje tvert imot. De mørke stemningene er kanskje vakre hvis man ser dem i et romantisk og nostalgisk, men de tar sjelden hensyn til barneleseren. Og det burde de kanskje gjøre. Eller kanskje ikke. Eller kanskje. Eller kanskje ikke.

 

  1. Å skrive er å finne en karakter

 

Kanskje det er lettere å forsvare en mørk stemning dersom man har en karakter som tar hensyn til barneleseren? For etter at jeg har lekt med ord og funnet en stemning er å skrive for meg å finne en karakter. Det er ikke det samme som å bygge en karakter. En bygget karakter har i mine øyne det problemet at de blir for komplette. Det er for mye som stemmer og da stemmer det gjerne ikke. Skjønnlitterære karakterer må være litt skakke. Jeg tror på en famlende prosess når jeg leter etter karakterene mine. Jeg famler meg fram til en stemme og et uttrykk, og når jeg finner noe jeg tror på må jeg bli kjent med den personen.

Og så er det viktig at jeg føler noe for han eller henne, jeg må ha en slags sympati og selv om jeg misliker det hun gjør må jeg ta henne i forsvar. Jeg må forstå hvorfor hun handler som hun gjør. For meg er empatien ungdomslitteraturens springbrett. Det tilbakevennende spørsmålet jeg som forfatter stiller meg må alltid være: Hvordan er det å være en annen enn meg selv?

 

  1. Å skrive er å navigere i en historie

 

Så er å skrive å fortelle en historie, eller i det minste å navigere den historien karakteren din åpner for. Jeg er nok dessverre egentlig ikke noen historieforteller. Av de verktøyene jeg har som forfatter ligger historiefortellingen lengst unna, i hvert fall i den klassiske varianten, den med plot og konfliktoppbygging og tvist og konfliktløsning. Det er ikke det jeg griper til, det ligger ikke godt i hånden min, jeg kan teorien, men den er ikke noen integrert del av min måte å jobbe på, den kommer ikke naturlig.

Jeg har heller aldri vært spesielt god til å finne på historier på sparket hverken for venner som liten eller nå, til egne barn. Jeg er på ingen måte noe overflødighetshorn av originale fortellinger på sengekanten, tvert imot vil jeg nok si. Og det synes jeg er trist, jeg skulle forferdelig gjerne vært bedre til å fortelle, jeg er redd for at det er det som skiller de ganske gode forfatterne fra de virkelige gode, i hvert fall i min sjanger, hvis det andre er på plass, språket og stemningen, så er det jo historiene og grepet om dem som tipper vektskålen er jeg redd. Jeg elsker å lese gode historier, gode, store historier, jeg er fan av den store romanen rett og slett, og det er en sorg for meg at jeg aldri har klart å produsere noe sånt. Jeg er redd for at det krever et annet talent enn det jeg har. I stedet blir min metode å bruke karakteren som utgangspunkt for historien. Det er karakteren og hennes forutsetninger og begrensninger som gir historiene mine form og retning.

 

  1. Å skrive er å nærme seg et ubehag

 

Til slutt er å skrive å nærme seg et ubehag. Og kanskje burde denne komme først, for når jeg jobber med tekst er ubehaget selve forutsetningen, enten i selve teksten eller i prosessen. Jeg må nærme meg noe som butter, noe som føles vondt. Jeg leter gjerne etter skammen, en slags fysisk følelse i kinnene og halsen, hvis jeg rødmer av det jeg skriver er det bra, det må være fysisk. Dette er kanskje den estetiske delen av min kunstopplevelse, hvis det estetiske er det som handler om å framkalle følelser. Det fysiske ubehaget dukker, som jeg var inne på tidligere, oftere opp i møte med det mørke. Men kanskje er det noe lettvint over det.

For ubehaget, det vanskelige, behøver ikke bare komme i teksten, dersom selve prosessen er vanskelig kan det være nok. Noe av det vanskeligste jeg kan komme på tror jeg må være å skrive lyst. Lyst og lett og morsomt uten en mørk undertone og likevel slik at det blir litteratur av det. Det vet jeg ikke hvordan man skulle fått til. Det kunne jeg tenke meg å utforske.

 

 Artikkelen er en del av vår serie Å stille spørsmål til litteraturformidlingen

Del dette innlegget