GRUNNLOVEN – GRØNNLOVEN – SKJØNNLOVEN

GRUNNLOVEN – GRØNNLOVEN – SKJØNNLOVEN

”Å tro på demokratiet er å tro på dustene”

Grunnloven legger premissene for det norske demokratiet. Ett sentralt premiss er at folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Siden 1814 har det vært ulike oppfatninger om hvem som kan regnes som folk. Barn har aldri vært folk i grunnlovssammenheng. Hva skjer dersom barn får leke absolutt makt? Er det typisk barn å redde verden? Er det barnslige en bedre politikk? Spørsmålene utforskes i demokratiprosjektet, realityshowet og lekelaboratoriet Barneregjeringen.

 

Aleksander Mellis Barneregjeringen (2008) er noe så sjeldent som en politisk idéroman for barn og unge. I boka møter vi 12 år gamle Max fra Oslo, en samfunnsengasjert gutt med nyheter og utenrikspolitikk som lidenskap. Han velges ut Barneregjeringen_omslag.inddtil å delta i Barneregjeringen av programskaper og aktivist Bob Håp. I Dugnadspartiet arbeider Max og hans partifeller for en mer rettferdig verden gjennom dialog og politiske prosesser, mens 13-årige Boris på sin side lanserer seg selv som ”Storekødd som skal redde den norske tv-høsten fra kjedsomhetens tyranni” (Melli, 2008, s. 229). Tusen barn utgjør ”Småfolket”, som via sine touchskjermer stemmer fram Boris som statsminister. Etter valgseieren forkaster Boris de voksne vokterne og Barneregjeringens demokratiske prinsipper og innfører diktatur. Max konstaterer til slutt at barn aldri vil redde en verden der Storekødd ser deg og alt som teller er show og seertall.

 

GRUNNLOV OG ALLMAKT

Grønnloven, Barneregjeringens grunnlov, er tuftet på ”Kongeriget Norges Grundlov”, med fokus på demokrati, maktfordelingsprinsippet og et ”Småting” valgt av ”Småfolket”. I §A slås det fast at ”Fjernholmen er et øyrike regjert av barn, tro mot denne Grønnloven.” (Melli 2008, 95). Barneregjeringen søker også å virkeliggjøre, i det minste på tv, Barnekonvensjonens idealistiske retorikk (Kjørholt 2010), som handler om barnets rett til beskyttelse og medbestemmelse i samfunnet. I et demokratisk perspektiv kan det stilles spørsmål ved Kongens rolle som hellig i Grunnloven, og på samme måte framstår de voksne i Grønnloven, ved Grensevokteren og trivselsvaktene i B-gjengen, som allmektige og overordnet lovene. Grunnen til at Max får være med i reality-showet er nettopp at han etteraper den voksne programskaperens klokketro på barnets evner: ”Det er typisk barn å redde verden” (Melli 2008, 53).

 

GRØNNLOV, LEK OG REALITY

Småtingets makt i Barneregjeringen er som i de fleste barneliv på de voksnes nåde. Langt mer oppsiktsvekkende er det at Grønnloven inneholder paragrafer hinsides konstitusjonelle krav, jamfør ”§B: Vi skal kose oss” og ”§L: Vi skal late som […] Småtinget skal delta i kule simulasjoner som Doktor Nellik finner på. Det vil oppstå spennende utfordringer som krever politiske løsninger og myndighet.” (Melli 2008, 98). Lek og underholdning vektlegges – men for hvem? I Grønnloven tiltales Småtinget som ”dere”, mens ”vi” som skal kose oss og late som er en mer uavklart gruppe. Showets utvikling, der underholdningsverdien trumfer alle andre verdier, viser at produsenter og tilskuere er en langt mektigere gruppe enn Småtinget. §P er et varsel i så måte, idet den gir Grensevokteren makt til å endre Grønnloven etter eget forgodtbefinnende: ”Dette høres kanskje urettferdig ut, men sånn er realitylivet.” (Melli 2008, 98).

 

KameraDUGNADSLOVEN – STAND UP ELLER SULTESTREIK

Max og Dugnadspartiet arbeider iherdig med sitt partiprogram, Dugnadsloven, som de aldri får mulighet til å realisere. Med fokus på kildesortering, kurs i hjelpearbeid og lover som forbyr å skade mennesker, dyr og planter, samt slagordet ”Man kan ikke gjøre mye, bare mye mer” (Melli 2008, 336), mangler ikke Dugnadspartiet visjoner og idealisme. Men selv om de er enige om at klimaendringen er den største krisen menneskeheten har stått overfor, er de langt fra enige om hvordan Dugnadspartiet skal nå fram med sitt budskap. Egil vil satse på stand up, mens Irene vil sultestreike. Når Irenes radikale forslag avvises i partiet, og hun går til privat sultestreik, blir hun hjemsendt av Grensevokteren. Barn som nekter å forholde seg til Barneregjeringens politiske prosjekt som lek skrives ut av showet.

 

DET DØLLE DEMOKRATIET

Før valget minnes en forventningsfull Max sin fars ord om at ”å delta i et demokratisk valg er en mer verdifull handling enn å pante tusen flasker, lese tusen aviser eller drikke tusen kopper rettferdig kakao” (Melli 2008, 408). Selv om det viktigste er å delta, er skuffelsen stor når Småfolket velger bort Dugnadspartiets forslag om forbruksreduksjon, sminkeforbud og politiske debatter til fordel for Boris og hans Skjønnlov. ”Den dølle tiden er over” (Melli 2008, 429), proklamerer Barneregjeringens første statsminister og innfører diktatur: ”§3: Maaquq er Grensevokteren. Grensene er inni Maaquq. Maaquq er konge over minus og pluss. Hans ord er lov. Barna på øya må følge hans lov. Han forvalter statsbudsjettet, og bestemmer over de voksne i Det hvite huset.” (Melli 2008, 403).

 

THE BIG DICKTATOR

Foruten å kuppe barnedemokratiet med sin personlige Skjønnlov, demonstrerer den ferske diktatoren sin allmakt gjennom en imperialistisk og seksualisert navnelek. Boris alias Maaquq alias Storekødd alias The Big Dicktator gir barna, gutter som jenter, beskjed om å finne seg et jentenavn på M. Den unge diktatoren med en oppblåst mannlig potens definerer de voksne som drag queens og beslutter at alle skal kalle hverandre ”snuskepus” på mandager (Melli 2008, 508). Som i Grønnloven har Skjønnloven en paragraf som sier at ”Vi skal kose oss”, men i tillegg til at det fremdeles er uavklart hvem som skjuler seg bak ”vi-et” når resten av Skjønnloven er henvendt til et ”du”, er verbet ”kose” her adskillig mer tvetydig.

 

STUMTJENER FOR STOREKØDD

Under Storekødds regime er det lite Max alias Maxine kan gjøre utover å adlyde despoten, ”underholde seerne til de formodentlig tisset på seg av latter, og prøve å forhindre at hans egen historie tok slutt” (Melli 2008, 442). Max ender opp med å svikte sin bestevenn, godta krenkelser og adlyde blindt i kampen for å komme lengst mulig i reality-showet. Undertrykkelsen av Max blir total når Storekødd pålegger ham et taleforbud og gir ham tilnavnet ”stumtjener” (Melli 2008, 531). Idet Max stumt underkaster seg diktatoren, mister han troen på barnet, på rettferdighet og på demokratiet.

 

RES INFANTILIA – EN UTOPI

For Max og de fleste barna i Barneregjeringen, som i utgangspunktet er gitt all makt innenfor det radikale demokrati-prosjektet ”res infantilia” (Melli 2008, 268), innebærer showets utvikling at ytringsfriheten knebles. Max sitt barnerike er en utopi, forstått som et idealsamfunn som ikke lar seg realisere. I dagens barne- og ungdomslitteratur ser vi en framvekst av framtidsskildringer som går i dialog med samtidens politiske og sosiale spørsmål (Bradford et. al. 2008). Max drømmer om en tilbaketrekning av Skjønnloven, om en tilbakeføring av ”barna som Maaquq hadde utrensket” og om ”Pax Max på Fjernholmen. Comeback kid strikes back. Barnelov blir virkelighet. Nerdenes hevn.” (Melli 2008, 510). Til slutt innser Max at han er et gissel i en spektakulær lek, ikke en sentral bidragsyter i en politisk prosess for en bedre verden. Pax Max og res infantilia er utopier og ”Å tro på demokratiet er å tro på dustene.” (Melli 2008, 524).

 

ANASJONALDAG

Barneregjeringen er Bob Håps radikale prosjekt, der målet er å fornye de politiske strukturer gjennom å koble reality-tv og barnemakt. Tv-mediet og det barnlige opphøyes i et demokratiperspektiv, og på Norges nasjonaldag maner Bob Håp til revolusjon: ”Hei, kids! Hør på meg! Dere må ikke vinke til kongefamilien! Dere må løpe inn på Slottet og erklære REPUBLIKK! Kids! Bytt ut de dusteflaggene. Erklær en ANASJONALDAG! En liten masekopp er bare en liten masekopp. En million små masekopper er en historisk kraft! La oss ha ett minutts skrik til ære for de falne i Vestens krig mot de fattige! La oss ha et musestille barnetog for å markere vår omsorg for en truet planet! KIDS […] Det er DERE som er konger og dronninger! Det er DERE som må rule!” (Melli 2008, 67). Når barnetoget ikke stormer slottet, blotter Bob Håp rumpa til kongefamilien og blir dermed sparket fra sitt eget prosjekt. Bobs fall blir et frampek på barnets fall, som en virkeliggjøring av den bukseløse Bobs dom over barna som ”kryptonazistiske kujoner” (Melli 2008, 68).

 

Foto: NBs bildearkiv

Foto: NBs bildearkiv

 

OK Å JUKSE LITT FOR EN BEDRE VERDEN?

Når Bob Håp igjen entrer scenen i Barneregjeringen som en frelserskikkelse sendt fra himmelen med en regnbuefarget fallskjerm og et krav om en mer edel grunnlov, er Max skeptisk på vegne av seg selv, Småfolket og alle de hjemsendte barna. I følge Bob Håps egne ord er ingen voksne til å stole på, og Max mistenker at han aldri ga fra seg regien. ”Jeg synes det er ok å jukse litt for en bedre verden” (Melli 2008, 514), innrømmer Bob til Max. Men når Bob ofrer seg for barna ved å godta en behandling fra den unge diktatoren som bare barn finner seg i, kledd opp i bleie og ballerinadrakt, strippet for hår og verdighet, framstår dette som en karnevalistisk offerhandling som utfordrer samfunnets rådende voksendefinerte orden. Den voksne som barn er en humoristisk etterligning som synliggjør det vilkårlige i den herskende ordens maktutøvelse. Dermed destabiliseres grunnlaget for samfunnets hierarkiske strukturer basert på forskjell, der barnet er konstruert som uskyldig og uvitende i forhold til den voksne for å legitimere over- og underordning. Med Bobs iscenesettelse av barnets offerrolle samtidig som barnet også har rollen som overgriper, kollapser Barneregjeringens politiske betydning for Max. Det er ikke typisk barn å redde verden. En kødd er en kødd, uansett størrelse.

 

SMÅSEXY FOLKEOPPLYSNING

Barneregjeringen er tilsynelatende fortellingen til Max, fortalt av en vennlig voksenstemme. Men når fortelleren viser seg å ha overvåket Max over lang tid og vil verve Max til det nye reality-prosjektet ”One world. One Ark. One hell of a dugnad” (Melli, 2008, s. 597), skjønner leseren at fortelleren må være den eksentriske Bob Håp. Med en ukuelig tro på det ironiske og det seriøse, på lettbeint tv-underholdning og å gi barn politisk makt, kombinerer Bob Håp det tilsynelatende uforenelige i et pirrende vitnesbyrd for barn som tror de kan redde verden: ”Finnes det ideer som er vakre og sanne nok til å vekke menneskene igjen? Uff. Jeg håper virkelig ikke det. […] Jeg lager småsexy folkeopplysning mens vi bestemmer oss for om verden skal gå under. Jeg lager kunst. Barne-tv for en ny og krevende tid.” (Melli, 2008, s. 54).

 

BARNET SOM DEN KRITISKE SAMFUNNSBORGER

Med avsløringen av identiteten til den ironiske og totalt upålitelige fortelleren, blir Max sitt uskyldstap også leserens. Den allvitende voksne fortelleren har i barnelitteraturen tradisjonelt blitt brukt til å rettlede den unge leseren og sikre den riktige forståelsen av teksten. I Barneregjeringen diskuteres store etiske spørsmål uten at den voksne fortelleren framstår som kvalifisert til å gi de rette svarene, tvert i mot undergraver den ironiske tonen enhver stabil mening. De øvrige voksne i boka, som Grensevokteren av barnas velferd og foreldrene til Max, er heller ikke til å stole på. Derimot framstår den innskrevne leseren som et kompetent ungt menneske med gode forutsetninger for kritisk lesning av en kompleks tekst. Slik representerer Barneregjeringen en barnelitteratur som er mindre opptatt av å belære og mer opptatt av å stille provoserende spørsmål. Barneboka er pedagogisk, men på en etisk problematiserende måte, rettet mot den kritiske samfunnsborger. På tross av at voksensamfunnet svikter, barndommen blir utbyttet og Boris ender i barne-tv, ligger det et lite og analogt håp i at Max skriver anonyme protestbrev til politiske ledere. Dermed blir grunnlovsparodien paradoksalt nok også en promotering av demokratiet – men med behov for en nytenkning av folket.

 

 

LITTERATUR

 

Bradford et. al. (2008): New World Orders in Contemporary Children’s Literature. Utopian Transformations, Basingstoke: Palgrave Macmillan.

 

Kjørholt, Anne Trine (2010): Barn som samfunnsborgere: til barnets beste? Oslo: Universitetsforlaget.

 

Melli, Aleksander (2008): Barneregjeringen, Oslo: Damm.

Del dette innlegget