Interaktiv scenekunst for barn – tyranni eller magi?

Interaktiv scenekunst for barn – tyranni eller magi?

Skrevet 12/05/2014.

Når interaktivitet anses som en garanti for kvalitet i scenekunst for barn, vitner det om manglende forståelse for forskjellen mellom overfladisk interaksjon og dyp deltakelse. Det hevder Lisa Nagel og Lise Hovik, som i denne artikkelen på Kunstløftet.no utvikler en teori om ulike kvaliteter i interaksjonen mellom utøvere og barn.

Første bilde: En gang på nittitallet i en matsal på en skole i Oslo Øst. Vide bukser, høye pannelugger. Én tilreisende teatergruppe, omkring åtti åttendeklassinger. Tema: sex, uttrykksform: publikumsinvolverende teater. Én teaterinteressert jente, ukysset. En uredd gutt, kanskje litt mer erfaren. Og så, ønsket fra teatergruppen: to frivillige.

Andre bilde: Midt på scenen, omkranset av publikum, den samme jenta, den samme gutten. Spørsmålet: Hvordan sitter man når man er kjærester? Nærmere hverandre! Et ben over hans ben!? Armen rundt skulderen. Og så: Hva mangler i bildet? En kondom, såklart. En gutt og en jente, midt på scenen, hun nå med en kondom i hånda. Etter det: totalt mørke.

Illustrasjon: Esben S. Titland

Illustrasjon: Esben S. Titland

Over lengre tid har vi sett at interaktivitet og barns deltakelse stadig oftere blir brukt som et kvalitetsstempel i barneforestillinger. Ikke nok med at det er teater, det er interaktivt også! Innbakt i et slikt utsagn ligger en antagelse om at enhver form for deltakelse er bra for barn, for det gjør at de kan oppleve kunsten på en bedre måte. Problemet er at interaksjon ikke er en kvalitet i seg selv. Dette kommer gjerne til syne når interaksjonen viser seg å være overfladisk og/eller lite gjennomtenkt.

Sagt på en annen måte: Det hjelper lite at barn får bestemme hvordan slutten skal være, hvis det bare er de som roper høyest som blir hørt. Eller også: Det kan ha sin verdi at barn får delta fysisk i forestillingen, men ikke dersom det å få dem med innebærer manipulerende disiplin, eller dersom barn blir utsatt for ufrivillig oppmerksomhet, som i scenen over. Da har man i stedet å gjøre med interaksjonsstrategier som ikke er godt nok kunstnerisk begrunnet. Dette henger sammen med at interaktivitet er blitt et honnørord, og med honnørord følger gjerne mye fasade og mindre innhold.

Les hele artikkelen på Kunstloftet.no
Se også andre artikler som refererer til denne:

Se meg inn i scenekunsten  og Dypt deltakende – også som tilskuer, begge av Sidsel Pape på Kunstløftet.no.

Barneteater ut av blindsonen – av Lene Helland Rønningen, periskop.no

Ikke nok med at det er teater – det er interaktivt også,  om forsknings- og utviklingsprosjektet SceSams andre symposium om scenekunst for barn 8.-9. mai 2014. Av Chris Eriksen, Scenekunst.no

Del dette innlegget