«Kom så går vi inn og snoker» – om serielitteratur og høytlesning for de minste

«Kom så går vi inn og snoker» – om serielitteratur og høytlesning for de minste


Med henvendelsen ”Kom, så går vi inn og snoker” oppfordrer den lille jenta i pekeboka Lille Ting spiser dagens toåringer til å bli med henne inn i et univers hvor den unge hovedpersonen har et helt annet handlingsrom enn i tidligere tiders pekebøker.

Lille Ting spiser

Småbarnsserier med barn i hovedrollen er ikke noe nytt. De over tretti år gamle seriene om Emma og Thomas selger fremdeles godt. Det pedagogiske siktemålet i Gunilla Woldes bøker tydeliggjøres i titler som Emma må til doktoren og Thomas rydder. Forlaget kategoriserer disse seriene som ”pekebøker”, og de små kvadratiske bøkene signaliserer at de er beregnet på de aller minste. Det samme formatet har de tre norske seriene jeg har valgt ut for å undersøke noen av dagens serier med barn i hovedrollen. Hvilken barnerolle formidles i disse nye seriene?

Seriene er skrevet etter år 2000 og beregnet på de aller minste. I følge forlagene er målgruppen til Lille Ting-serien av Nhu Diep 2-4 år, Tor Åge Bringsværd og Tine Solis serie Når to henvender seg til aldersgruppen 0-3 år, og Mopp og Mikko-serien av Kari Stai betegnes som pekebøker. Faste gjennomgangsfigurer og enkel handlingsstruktur gjør at barnet fort blir fortrolig med bøkene i disse tre seriene. Den samme situasjonen oppstår igjen og igjen, og gjentakelsene får ofte et formelpreg. Lille Ting blir aldri mett, kjerneepisodene i Når to-serien repeteres med gjenstander og dyr som får menneskelige egenskaper, og Mopp og Mikko drar alltid ut på samlejakt.

 

Lille Ting-serien

De tre bøkene om jenta med navnet Lille Ting har alle en utradisjonell måte å lære inn symboler og begreper på. De to første bøkene tilhører en velkjent pedagogisk sjanger for små barn: telle- og alfabetbøker.  Den voksne høytleseren gjenkjenner selvfølgelig strukturen i tallrekka og alfabetet,  men innholdsmessig er det langt fra forutsigbart.

I Lille Ting spiser fins det nesten ikke grenser for den lille jentas appetitt. Hun forsyner seg blant annet med brunsnegler, chili, oliven og quiche så påstanden ”Søtt og sterkt, surt og salt. Lille Ting spiser alt” er det sikkert belegg for. Selv om den lille tilhøreren neppe gjenkjenner all maten, blir det en lek med ord og lyder. Direkte leserhenvendelser som ”Det freser i pannen, suppen koker. Kom, så går vi inn og snoker”, gir både små og store lesere lyst til å bla om for å se hva den forslukne jenta nå går løs på. At hun på slutten av alfabet-spisingen hiver innpå både østers og ål, kommer neppe som en stor overraskelse på høytleseren. Og for den lille tilhøreren er kanskje ikke disse delikatessene noe rarere enn alt det andre Lille Ting sluker på sin vei gjennom alfabetet. Som voksen er en vant til å gjenkjenne alle referansene det henvises til, men når Lille Ting spiser zousi, blir både barnet og de fleste voksne sidestilt i møte med ord uten kjent semantisk innhold.

Den observante bilde-leser vil få med seg at Lille Ting innimellom all bokstavspisingen fortærer en barbie-dukke. Kanskje er det et ”vink” først og fremst til de voksne om et sykelig tynnhetsideal i vår vestlige kultur. I den tredje boka, Lille Ting og Tung&Trang, møter vi søskenbarna hennes. At fetter Tung er så bred at han fyller hele fotballmålet, problematiseres ikke. Det konstateres bare at det nærmest er umulig å få inn mål med han som keeper.

Etnisitet nevnes ikke eksplisitt i teksten, men når Lille Ting søler under matlagingen, er ”du store kineser” et passende uttrykk. Fetter Tung og kusine Trang er ”ulike som bønner og ris”, og den som blir sistemann i leken, kalles en ”kinakål”. Dessuten viser bildene at både Lille Ting og søskenbarna har svart hår og smale, skjeve øyne.

Fraværet av voksne både visuelt og verbalt understreker at Lille Ting er en jente som tydeligvis klarer seg selv. Selvsikker og ikke minst selvhjulpen kutter hun opp melon og nyrer med slakterkniv så saft og blod spruter. Det lekes med barnets tilsynelatende ubegrensede frihet og appetitt. Der tidligere tiders bøker i det minste ville ha straffet en glupsk og grådig unge med mageknip, får en fornøyd Lille Ting fortsette spisingen også etter at alfabetet er slukt: ”Festen er over, men vær ikke trist. Lille Ting har spart det beste til sist.”

 

Når to-serien

Foto Gyldendal

Foto Gyldendal

Også de tolv fortellingene i Når to-serien har en liten jente som gjennomgangsfigur. Allerede på den første siden presenteres både persongalleri og tema. Jeg-fortelleren Berte knytter an til barneleseren ved å starte hver bok med et ”Her er jeg” før hun introduserer den andre hovedpersonen og forteller hva boka skal handle om: ”Vi snakker om mye rart. Særlig når…”. Hver bok er konsentrert rundt en kjerneepisode. Titler som Når to vil bli kjent med hverandre, Når to sier godnatt og Når to blir sinte på hverandre viser at tematikken kan forankres både i relasjoner, ritualer og reaksjoner.

l Når to er sinte på hverandre er det Berte og mamma som snakker med hverandre etter at sinnet har lagt seg. De fabulerer om andre som kan ha vært i samme følelsesmessige situasjon ved å la alt fra hunder til ballonger oppleve raseriets krefter. De medvirkende inntar enten barne- eller voksenrollen. Dessuten er de avbildet med henholdsvis fregner og lepestift i likhet med Berte og mammaen hennes så det er tydelig at de parallelle episodene er projiseringer av konflikten mellom mor og datter.

Lek, fantasi og virkelighet blandes. At alt gis liv og menneskelige egenskaper, er velkjent fra småbarnslitteraturen. Her bidrar underliggjøringen til en distanse som muliggjør refleksjon over sterke følelser. I tillegg kan leserne fortsette språkleken ved å dikte videre på setningsstrukturen ”Når to … er sinte på hverandre,…”. I boka fullføres disse Når to-utsagnene først på neste oppslag. Etter få gangers gjennomlesing lærer barnet seg fort hva som kommer til å skje og kan dermed framsi resten av den uavsluttede setningen mens den voksne blar om. På den måten aktiveres barnet som med-forteller.

Verbalteksten nevner ikke med et ord hva som var årsaken til konflikten mellom mor og datter, men i bildene på høyre side av hvert oppslag utspilles en liten historie om begges stigende sinne når moren vil at Berte skal rydde opp etter seg. Den voksne høytleseren kan lett gå glipp av dette episke forløpet dersom fokuset bare er på teksten. Det lille barnet er derimot ofte opptatt av visuelle detaljer og kan være den som setter høytleseren på sporet av hva som forårsaket følelsesutbruddet mellom mor og datter. På denne måten kan samspillet mellom tekst og bilde bidra til å få fram ulike kompetanser hos høytleseren og det lille barnet. Grensesetting og utprøving av foreldretålmodighet er noe de fleste småbarnsfamilier kan kjenne seg igjen i, og fortellingen initierer lett til samtaler om lesernes egne erfaringer på det området.

Det kommer også tydelig fram gjennom det bildekompositoriske at følelser som frustrasjon og sinne er felles for store og små. Symmetrien i plasseringen av barn og voksne understreker det sidestilte, og også den dialogbaserte teksten får fram synet på barnet som medspiller med muligheter til å påvirke både situasjonen og den voksne.

 

Mopp og Mikko-serien

Foto Samlaget

Foto Samlaget

De fire bøkene i den nynorske Mopp og Mikko-serien har reisen som struktureringsprinsipp og formidlingsgrep. Jenta Mopp og gutten Mikko drar på jakt etter forskjellige gjenstander som Mikko ”elskar”, enten det er mat, ting, dyr eller kjøretøy. På denne måten kan stadig nye ord og begreper presenteres, og en kan diskutere om slike serier egentlig er fagbøker for små barn mer enn skjønnlitteratur.

I Mopp og Mikko elskar dyr foreslår Mopp at de skal dra på dyrejakt med traktor. De forskjellige dyrene som etter hvert blir med, kommer med forslag til andre dyr å ta med. Ytterst på høyre side av oppslaget skimtes litt av disse dyrene slik at de små leserne kan få hjelp til å gjette. På neste side ser man for eksempel at de ”lange” dyrene som zebraen lurte på, er krokodiller, slanger og sjiraffer. Og når kyllingene kvitrer at de synes stripete dyr er artige, letes det opp en zebra, en stripete fisk og en stripete katt. Alle dyrene får med største selvfølgelighet plass på tilhengeren, men at katten på det nestsiste oppslaget nå har tatt fisken i munnen, kommenteres ikke. Samtidig vinker Mikko smilende med en slange rundt halsen så i dette universet er nok alle gode venner.

Den lette og uproblematiske stemningen understrekes også i verbalteksten: ”- Traktoren er full, hurra! ljomar alle i kor”. Det siste oppslaget viser hvilke dyr Mopp og Mikko skal ta med neste gang, og leseren blir stilt spørsmålet: ”Kjenner du dei?”. Det slås også fast at nå er det både Mopp og Mikko som ”elskar dyr”, slik tittelen allerede har båret bud om. Med leserhenvendelsen ”Kva for dyr liker du?” legges det opp til en liten samtale etter at boka er ferdiglest.

Mopp og Mikko har forskjellig hudfarge, men fargen er ingen klar etnisitetsmarkør for Mopp er oransje og Mikko er blå. Heller ikke alder eller kjønn nevnes i teksten, men ut fra klær, kroppsfasong og hårfrisyre tolkes Mopp som hunkjønn og Mikko som hankjønn. Begge er tegnet med klare farger i en naivistisk stil som støtter opp om det lekne i deres ulike innsamlingsprosjekter. Hver bok har ”Mikko elskar…” som utgangspunkt for de forskjellige utfluktene, men det er jenteprotagonisten som framstår som den aktive. Det er hun som foreslår at de skal dra på jakt, og det er også Mopp som håndterer de forskjellige kjøretøyene som brukes til de ulike innsamlingene. Dessuten er det hennes navn som står først i alle titlene.

Pekebøkene – en utvikling mot større mangfold

Foto Lydbokforlaget

I likhet med bøkene om Thomas og Emma er hovedpersonene i de tre seriene representert på alle forsidene, og to av seriene har også navnene på barna i selve tittelen på hver bok. På den måten får navnene en slags logofunksjon som fremmer gjenkjennelighet. ”Thomas og Emma-bøkene” har nærmest blitt et begrep, og det pedagogiske aspektet understrekes i baksideteksten på flere av bøkene: ”Thomas er en festlig liten kar – titusener av småbarns gode venn. Og barnebokanmeldere verden over slår fast at THOMAS-bøkene er av toppkvalitet, sunne og utviklende bøker for barn fra to år og opp til lesealderen”. De nye seriene har ikke samme merkevarestatus og må derfor appellere på en annen måte til den voksne som er den som både kjøper, låner og leser bøkene høyt. For å trekke til seg nye lesere er både den verbale og den visuelle baksideteksten viktig. Lille Ting teller til tolv spiller på det uventede for leseren kan lure på hva som skjer i en velkjent sjanger som tellebok når Lille Ting teller ”slikkerier, sokker og sår. Alt kan skje når Lille Ting teller til 12”.

Baksideteksten på Når to blir sinte på hverandre er en direkte leserhenvendelse fra hovedpersonen i fortellingen: ”Hei! Jeg heter Berte. Denne boken handler om en gang jeg var sinna.” Tegningen av en smilende Berte ved siden av denne lille introduksjonen, signaliserer at faren er over. Den voksne leseren kan bli nysgjerrig på hvordan boka formidler sterke følelser hos små barn og hvordan slikt håndteres.

I Mopp og Mikko elskar dyr er mesteparten av vaskeseddelen viet en tegning av en traktor. Verbalteksten består bare av to setninger: ”Mikko elskar dyr! -Kom, så fer vi på dyrejakt, seier Mopp”. For en voksen leser er det tydelig at innlæring av ord og begreper står sentralt i denne serien, men enkelte vil kanskje stusse over verbet ”elskar” for det er lite emosjonelt engasjement i disse historiene.

Mens også serien om Lille Ting konsentrerer seg om ulike former for begrepsinnlæring, tar Når to-serien opp hverdagssituasjoner som er velkjente i mange småbarnsfamilier. Mye av den samme tematikken fins i seriene om Thomas og Emma hvor den oppdragende holdningen er tydelig til stede, for eksempel når det er på tide å rydde opp i lekene. Mens Berte og mammaen blir uvenner når det skal ryddes, ordner Thomas opp helt på egen hånd.

I Thomas rydder starter han med en opprydding for å finne bamsen sin. Selvfølgelig dukker den opp under letingen, men boka slutter ikke med dette gledelige gjensynet. På det siste oppslaget har Thomas tydeligvis fått orden i hyllene sine, og verbalteksten er en direkte henvendelse til den unge tilhøreren: ”Og se så fint Thomas ryddet da han lette etter bamse”. Leserhenvendelsen fungerer som en oppfordring til leseren om å følge Thomas’ eksempel. På den måten blir Thomas både identifikasjonsfigur og rollemodell.

Det samme kan ikke sies om Lille Ting. Hun er langt unna eksempelfortellingenes godt oppdratte barn der hun sluker alt spiselig hun kommer over. Her er det ingen voksne som har autoritet og kontroll, og med humor og overdrivelse lekes det med barnet som både handlekraftig og kompetent. Ingen skremmebilder tegnes opp som konsekvens av hennes omgang med slakterkniven, og vurderingen av oppførselen hennes overlates helt til leserne. Lille Ting bryter på flere områder med forventningene til tradisjonell jenteoppførsel i en småbarnsbok. Hun er en jente som nettopp i sin uforutsigbare grenseoverskridelse er spennende. Kanskje har pekeboka fått sin egen lille Pippi-figur? Den direkte henvendelsen ”Kom, så går vi inn og snoker” oppfordrer også leseren til å være nysgjerrig samtidig som ”snokingen” kan fungere som inngangsport til å lære om andre kulturer og deres matskikker.

Lille Tings mørke farger og skjeve øyne står i kontrast til Emma og Thomas’ lyse, nærmest pastellaktige farger og kulerunde øyne. Før ville det asiatiske utseendet blitt vektlagt i verbalteksten, men det kulturelle mangfoldet begynner å bli såpass vanlig i norsk barnelitteratur at det ikke lenger alltid må tematiseres. Også Mopp og Mikko har farger som kan henspille på det flerkulturelle aspektet, men samtidig bidrar fargevalget til å understreke blandingen av fantasi og realisme i disse fortellingene hvor Mopp med største selvfølge håndterer både truck og traktor.

De små hverdagsepisodene om Emma og Thomas er derimot realistiske og lett gjenkjennelige for de fleste småbarnsfamilier. Den voksne høytleseren trenger ikke fordype seg i illustrasjonene for den enkle fortellingen kommer tydelig fram gjennom verbalteksten. Samspillet mellom bilde og tekst i Når to-serien krever en mer oppmerksom leser, og barnets evne til å fokusere på detaljer i bildene kan som nevnt få høytleseren til å nærlese bildene for å få med seg alle lag av fortellingen.

 

Høytlesning som ”tvåmansleken läsa bok”

Gjenkjennelse og gjentakelse både i tekst og bilde er viktig for å skape leserforventninger hos de små som gjerne vil ha den samme boka lest om og om igjen. I artikkelen ”What’s in the Picture?” viser leseforskeren Brenda Parkes hvordan toåringen Sarah trekker sitt eget erfaringsunivers inn i møtet med bøkene, og hvordan hun bruker illustrasjonene som en slags ”stillas-støtte” når hun selv skal være med på å ”lese” boka sammen med en voksen. Disse omlesningene blir nesten aldri helt identiske for: ”The text and illustrations form an open potential, part of a semiotic data pool, through which the child constantly generates new hypotheses and discover new meaning.”[1] Barnet vil ofte tilbake til enkelte oppslag for å undersøke dem nærmere, og den voksne aktiverer da gjerne kunnskapen som barnet etter hvert opparbeider. Dialogen rundt boka og innspill underveis både fra barnet og den voksne høytleseren varierer fra gang til gang, og bildebokforskeren Ulla Rhedin betegner da også denne aktiviteten som ”tomannsleken lese bok[2].

Foto Bokelskere.no

I Becoming a Reader.The experience of fiction from childhood to adulthood ser J.A.Appleyard hvordan leserrollen utvikles etter hvert som barnet blir eldre. Han mener de fleste  gjennomgår fem lese-stadier fra de er barn til de blir voksne. Førskolebarnet, som representerer det første stadiet, karakteriseres som ”the reader as a player”. Barnet lærer seg etter hvert å forholde seg til fiksjonstekster, og de oppdager at bøkenes verden kan tilby muligheter for ”som om-aktiviteter”: ”In the preschool years the child, not yet a reader but a listener to stories, becomes a confident player in a fantasy world that images realities, fears and desires in forms that the child slowly learns to sort out and control”[3]. Appleyard viser hvordan barn etter hvert en utvikler narrativ kompetanse.

Denne narrative kompetansen utvikles i møte med tekster og i samspill med andre, og i avhandlingen Høgtlesar, barn, bildebok. Vegar til meining og tekst setter Ingeborg Mjør som premiss at det å forholde seg til fiksjonskultur, er noe barn lærer. Hun er derfor interessert i å undersøke hvordan foreldrenes høytlesingspraksiser på ulike måter kan bidra til denne utviklingen. De to bøkene som blir brukt som høytlesningsbøker, tilhører begge pekebok-serier for små barn. Hvilke ulike strategier bruker den voksne høytleseren i formidlingen? Avhandlingen er en tekstorientert resepsjonsstudie av foreldre og barn i alderen 1-2 år som leser bildebøker sammen. Hvilke meningsskapende prosesser er det som skjer mellom barn og voksne i denne formidlingssituasjonen?

Video-opptak, som utgjør empirien i denne studien, viser hvordan foreldre rettleder barnet underveis ved hjelp av bl.a. oppfølgende spørsmål og oppfordring til innspill. Mens enkelte voksne høytlesere var opptatt av å modifisere og kommentere både det verbalspråklige og det visuelle for å lette barnets forståelse for samspillet mellom bilde og tekst, prioriterte andre foreldre å aktivere barnet. En slik dialogisk høytlesning hvor barnet inntar en aktiv leserrolle gir muligheter for økt tekstkompetanse, og en av problemstillingene i studien er hvordan den voksne høytleseren analyserer og tilpasser forholdet mellom tekstens innskrevne leserrolle og barnets forutsetninger for å gå inn i denne rollen. For å redusere avstanden mellom barnet og en kognitivt utfordrende bok kommer flere av foreldrene med tilleggskommentarer eller omformulerer verbalteksten for å klargjøre logiske strukturer i fortellingen. Ingeborg Mjør påpeker at mens det av større barn blir det forventet en lyttende ”publikumsaktig” rolle, er høytlesning for yngre barn i større grad interaktiv.

Høytleseren kan iscenesette teksten ved hjelp av bl.a. stemmebruk, gester og mimikk for å skape interesse for personene og hendelsene i boka. Også bildene ble viet oppmerksomhet: ”Bilde appellerer til barn og har nokre fordelar i kommunikasjon med barn, men det å respondera ”rett” på bilde krev også at ein tileignar seg dei konvensjonane som er knytte til visuell kultur. Ein kan ikkje forventa at til dømes positurar betyr noko for eit lite barn, og materialet visar korleis høgtlesarar kan forklara for barn korleis dei skal forstå positurar og mimikk dei ser på bilda”[4]

I et intervju i Klassekampen[5] understreker Ingeborg Mjør at informantene hennes ikke er et representativt utvalg: ”Dei foreldra som har rekruttert seg sjølve, er gjerne trygge i situasjonen, dei er ressurssterke, har høgare utdanning, er middelklasse og motiverte lesarar. Dei vil vere saman med barna sine, og om barnet stikk av frå lesinga, motiverer foreldra dei til å kome tilbake. Internasjonale studier stadfester at her er det skilnader både kulturelt og sosialt. Høgtlesning er ingen sjølvsagt aktivitet. I andre sosiale lag kan manglande interesse bli møtt med sanksjonar, til dømes, og høgtlesinga kan bera meir preg av å vera opplesing enn dialog. Det siste er vel noko ein sjølv kan kjenne att frå tidlegare generasjonar. Det å involvere barnet i lesinga og utvikla sensitivitet for barnet sine interesser er relativt nytt.”

Desto viktigere blir det å formidle denne kunnskapen videre, både til foreldre og ikke minst til ansatte i barnehager. I Rammeplan for barnehagens innhold og oppgaver blir personalet pålagt å skape et miljø hvor ”barn og voksne daglig opplever spenning og glede ved høytlesning, fortelling, sang og samtale, og være seg bevisst hvilke etiske, estetiske og kulturelle verdier som formidles”[6] Men denne rammeplanen er lite spesifikk i hva som skal formidles, og det stilles ikke krav til at i hvert fall noen av bøkene som brukes til høytlesning skal være av nyere dato. Mange barn vil nok fremdeles ha glede av bøkene om Thomas og Emma, men det er synd hvis dagens toåringer aldri får stifte bekjentskap med glupske småjenter med skjeve øyne, sterke følelser og eventyrlystne og handlekraftige barn. For med et bredere utvalg av bøker kan ”tvåmansleken läsa bok” i langt større grad utfordre ulike verdier, både av etisk, estetisk og kulturell art.

 

Litteraturliste

Bringsværd, Tor Åge og Tina Soli: Når to sier godnatt (2002), Gyldendal
Bringsværd, Tor Åge og Tina Soli: Når to går på tur (2002), Gyldendal
Bringsværd, Tor Åge og Tina Soli: Når to skal stå opp (2002), Gyldendal
Bringsværd, Tor Åge og Tina Soli: Når to skal besøke bestemor (2003), Gyldendal
Bringsværd, Tor Åge og Tina Soli: Når to vil bli kjent med hverandre (2003), Gyldendal
Bringsværd, Tor Åge og Tina Soli: Når to er sinte på hverandre (2004), Gyldendal
Bringsværd, Tor Åge og Tina Soli: Når to skal bade (2005), Gyldendal
Bringsværd, Tor Åge og Tina Soli: Når to skal rydde (2006), Gyldendal
Bringsværd, Tor Åge og Tina Soli: Når to vil kose seg (2007), Gyldendal
Bringsværd, Tor Åge og Tina Soli: Når to skal på ferie (2008), Gyldendal
Bringsværd, Tor Åge og Tina Soli: Når to vil kle seg ut (2009), Gyldendal
Bringsværd, Tor Åge og Tina Soli: Når to skal si ha det! (2009), Gyldendal

Diep, Nhu: Lille Ting spiser (2011), Cappelen Damm
Diep, Nhu: Lille Ting teller til 12 (2011), Cappelen Damm
Diep, Nhu: Lille Ting & Tung & Trang (2011), Cappelen Damm

Stai, Kari: Mopp og Mikko elskar mat (2011), Samlaget
Stai, Kari: Mopp og Mikko elskar kjøretøy (2011), Samlaget
Stai, Kari: Mopp og Mikko elskar dyr (2011), Samlaget
Stai, Kari: Mopp og Mikko elskar ting (2011), Samlaget

Wolde, Gunilla: Emma må til doktoren (2003), Aschehoug
Wolde, Gunilla: Thomas rydder (2003), Aschehoug

 

Teori

Appleyard, J.A.: Becoming a Reader. The experience of fiction from childhood to adulthood. (1991), Cambridge University Press  

Mjør, Ingeborg: Høgtlesar, barn, bildebok. Vegar til meining og tekst. (2011), Universitetet i Agder

Parkes, Brenda: ”Nursery children using illustrations in shared readings and rereading.” I:

Janet Evans (red.): What’s in the Picture? Responding to illustrations in picture books. (1998), Paul Chapman Publishing

Rhedin, Ulla: ”Småbarnsbilderboken och det lilla barnet.” I: Nina Goga og Ingeborg Mjør (red.): Møte mellom ord og bilde : ein antologi om bildebøker. (2001), Landslaget for norskundervisning (LNU)

Rhedin, Ulla: Bilderbokens hemligheter. (2004), Alfabeta Bok förlag

 

[1] Parkes 1998: 50

[2] Rhedin 2004: 56

[3] Appleyard 1991: 14

[4] Mjør 2009: 138

[5] Klassekampen 2.7.2010, intervjuet av Guri Kulås

[6] 2011: 41

Del dette innlegget