”Kven har den rettmessige Gud. Eller den rette versjonen av Gud.”

”Kven har den rettmessige Gud. Eller den rette versjonen av Gud.”

§16 Alle indvaanere av Riget have fri Religionsudøvelse

Fantasyromanen Landet under isen (2009) belyser konflikter i dagens flerkulturelle Norge. I det sekundære landet, Landet under isen, kjemper tre stammer mot hverandre. De tre stammene representerer religionene jødedom, kristendom og islam. Den unge jøden Leo blir utvalgt til å kjempe mot ondskapen der. Som hjelpere får han med seg to andre ungdommer, den kristne jenta Maria og den muslimske gutten Duban.

 ”Alle indvaanere av Riget have fri Religionsudøvelse” slås det fast i paragraf §16 som ble grunnlovsbestemt i 2012. Hvordan kan barne- og ungdomslitteraturen bidra til å skape forståelse for samfunn med ulike religiøse verdier i dagens flerkulturelle Norge? Med utgangspunkt i religionshistorien gjenspeiler fantasyromanen Landet under isen (2009) av Lars Mæhle slike aktuelle samfunnsmessige utfordringer.

 Koblingen mellom religion og fantasy er ikke noe nytt. Kjente fantasyforfattere som J.R.R. Tolkien og C.S. Lewis brukte begge elementer fra kristendommen i sine mest leste bøker. Da Philip Pullman tok opp religiøse spørsmål tilknyttet tro og dogmatisme i trilogien Den mørke materien, ble bøkene i hjemlandet England møtt med kraftig motbør på grunn av antikirkelig agitasjon. Pullmann selv mener at denne serien ikke spesifikt tar for seg kristendommen, men fokuserer på farene når religion brukes som en undertrykkende mekanisme.

Fantasy som synliggjøring

Fantasybøker opererer ofte med en sekundær verden som belyser vår egen virkelighet.Isbrefoto

I Landet under isen eksisterer det et sekundært univers under isbreen som bryter med det realistiske og tydeliggjør hvilke omkostninger religiøse konflikter kan føre til. Skjevheter og utfordringer kan komme klarere fram når leseren får et sammenligningsgrunnlag og samtidig en mulighet til å distansere seg fra vår empiriske virkelighet.

På Samlagets nettsider presenterer forlaget en sjangertro hovedperson. Ufrivillig er han utvalgt til å delta i kampen mellom det gode og det onde:

 Fire sakna ungdommar. Tre stammar. Eit bortgøymt land under isen. Sju protokollar. Éin utvald. Éin forrædar. Den siste striden er her. No. Midt iblant oss.
Leo Rubin er mot sin vilje utvald til å kjempe mot den vonde munken, og på vegen opplever han krig mellom stammane og sterke krefter han må stå imot.

 I likhet med mange andre fantasybøker utspiller handlingen seg i to parallellverdener. Fortellingen starter som et kriminalmysterium i det lille samfunnet Smalvik på Vestlandet. Stedet likner vår egen gjenkjennelige verden, mens selve fantasyhistorien først og fremst foregår i Landet under isen som både bryter med vår hverdagsverden og vår virkelighetsforståelse.

 Det er særlig i dette landet Leo må utkjempe kampen mot ondskapen, og her møter han de tre stammene som geografisk er plassert i hver sin by med sin egen type gudshus: synagoge, kirke og moské. Ved å la disse byene konstituere en materiell manifestasjon av tre religioner og deres tilhengere, forenkles et mer komplekst bilde slik at likhetene mellom religionene tydeliggjøres.

 Leos erfaringer med uviljen og hatet mellom innbyggerne fra de ulike byene, gir leseren en mulighet til å reflektere over det religiøse spenningsfeltet i dagens flerkulturelle samfunn i Norge. Hvorfor er det motvilje og fiendskap mellom mennesker som på mange områder har mye felles? Leo skjønner ikke hvorfor de fortsetter å slåss når de tydeligvis har så mye de kan enes om. Ikke bare blir innbyggernes felles stamfar understreket flere ganger, men også de vesentlige likhetene mellom deres hellige bøker framheves:

 Landet-under-isen

– Dei tre stammane har utvikla kvar sine sett med levereglar, innleier Julian.   

– Desse er nedfelt i tre ulike bøker. Kvar bok utgjer levereglane for kvar enkelt stamme. Og kvar bok hevdar at deira Gud er den rette – og forkastar dermed bøkene og trusretningane til dei andre stammane. Likevel er bøkene og religionane meir like enn dei vil innsjå. Dei glømmer til dømes at alle tre stammane har felles stamfar: Abrahamsen (2009, 142).

 Sekundæruniverset Landet under isen kan bli lest som en allegori, og dette utdraget er bare ett blant flere som tydeliggjør for leseren at stammene representerer de tre religionene jødedom, kristendom og islam. Disse tre vestlige religionene tror på eksistensen av én gud, men monoteismen er ikke deres eneste fellestrekk. De er alle bok-religioner, og i følge deres hellige bøker, er det den samme guden de dyrker.

 Ungdommene som kommer til Landet under isen, undrer seg over at innbyggerne i de tre byene bruker så mye krefter på å poengtere ulikhetene i sin diskusjon av gudsbegrepet: ”Kven har den rettmessige Gud. Eller den rette versjonen av Gud” (2009, 143).Også for Leo er dette underlig. Han har ikke en gang hørt om denne type konflikt før. Dialogene mellom ungdommene får ham til å forstå sammenhenger og likheter der stammene bare vektlegger ulikhetene. For som klassekameraten Julian fastslår: ”For dei tre stammane har eigentleg ein og same Gud. Men dei har laga kvar sin utgåve av han, kan du seie. Og alle hevdar at deira versjon er den einaste rette” (2009, 143).

 Ved å la leseren erfare alt gjennom Leos ører og øyne, får det kjente og tilvante nye perspektiver. På den måten gis leseren en mulighet til å distansere seg fra sine tidligere fordommer og i stedet gjenkjenne og reflektere over tilsvarende utfordringer og problemer i sin egen hverdagsverden, som hvorvidt det er mange konflikter og diskrimineringer knyttet til trostilhørighet.

 Litteratur som møte

Den jødiske filosofen Martin Buber utviklet blant annet i boka Ich und du (1923) en dialogisk filosofi hvor møtet mellom mennesker står sentralt. Forholdet mellom Jeg-Du settes opp mot forholdet mellom Jeg-Det. Først når mennesket ser på ”Den andre” som et ”Du” istedenfor et ”Det”, kan et ekte møte finne sted. Mennesket må legge sine forbehold og fordommer til side for selv å kunne bli et ordentlig ”Jeg”.

 Både i Smalvik og Landet under isen møter Leo ungdommer som hjelper ham i kampen. Når jøden Leo Rubin blir kjent med den kristne Maria Magli Marabini og muslimen Duban Achmed, ser han dem etter hvert som likeverdige mennesker og ikke bare som representanter for hver sin religion. De blir et ”Du” for hverandre og derigjennom ansvarliggjør de seg selv og hverandre som medmennesker.

 Leo får også informasjon fra ”øyenvitner”. Både Leo og leseren kan lettere berøres av skildringer av mennesker som selv har opplevd krenkelser og ondskap. Mannen fra Gamlebyen opplever gang på gang at hans folk blir forfulgt og nærmest utslettet. Nå er kona hans nettopp drept av fienden. ”Kvifor blir vi gong på gong offer for denne vondskapen? Systematisk utradering av vårt folkeslag? Vi vil berre vere i fred. Er det for mykje forlangt?” (2009, 400). Jødeforfølgelse før og under krigen er vel kjent, men ordene ”gong på gong” kan få unge lesere til å stille kritiske spørsmål ved de siste årenes skjendinger av synagogen i Oslo og den voksende antisemittismen i Norge.

 Ved å underliggjøre det tilvante, gis leseren en mulighet til å reflektere sammen med Leo når han møter kvinnene fra Sørbyen som: ”skjuler kroppane i eit slags langt, mørkt kjolestoff – og slør som dekker hovudet og delar av ansiktet. Berre auga til kvinnene er synlege. Denne tildekkinga gjer dei merkeleg nok mindre anonyme for mitt blikk, det gjer meg snarare nysgjerrig” (2009, 230). Kanskje kan også leseren neste gang se på en kvinne med niqab som et enkeltindivid og ikke bare som en anonym representant for en religion.symboler blå

 Ungdom som lesere

Landet under isen er den eneste bok som både har vunnet Kulturdepartementets pris (2009) og U-prisen (2010) som kåres av ungdom fra hele landet. 180 9. klassinger stemte fram vinnerboka, og U-prisjuryen vektla at den ikke lignet en tradisjonell ungdomsbok:

 ”Vinnerboka passer for alle, jenter og gutter. Det er ikke en typisk ungdomsbok, den er nyskapende. Ingen har lest noe lignende. Men det er ingen tvil om at det er en god ungdomsbok. Ungdomsjuryen var enig i at boka skulle vinne.”

 Mange ungdommer er på jakt etter å skjønne mer av både seg selv og omgivelsene. I Becoming a Reader. The Experience of Fiction from Childhood to Adulthood(1994) inndeler J.A.Appleyard barn og unges leseutvikling ut fra fiksjonskompetanse og hvordan de på ulike stadier forholder seg til fortellinger. Han karakteriserer ungdomsstadiet som ”meningssøkende”, en tid hvor man gjerne vil bli utfordret, nærmest tvunget til å tenke selv fordi man nå har utviklet evnen til både innlevelse og distanse: “The adolescent has become what the juvenile was not, an observer and evaluator of self and others, so it is an easy step from involvement in the story to reflecting about it” (1994, 101).

 Også religionshistorikeren Lisbeth Mikaelsen er opptatt av hvordan ungdom bruker litteratur både til å forstå seg selv og verden rundt dem. I artikkelen ”Magi, fantasi, fiksjon” mener hun at markedet for okkult og alternativ litteratur gjenspeiler et nærmest nyreligiøst behov for å skape mening: ”En fiksjonstype som fantasy er en viktig del av et slikt marked. Magi blir en måte å skape dybde og spenning i livet på” (1999). Som meningssøkende lesere vil de unge forstå mer av seg selv, og i motsetning til mange yngre lesere, er de er i stand til å lese om hovedpersoner med både gode og dårlige egenskaper.

 Leo utvikler seg fra et redd mobbeoffer til et selvstendig handlende menneske som tør ta det endelige oppgjøret mot det onde. Men underveis opplever Leo at han på ingen måte er fri fra den ondskapen han før har projisert ut på omgivelsene. I likhet med den langt mer kjente fantasyhelten Harry Potter, utvikler Leo en kompleks erkjennelse av seg selv som et menneske med både livgivende og destruktive krefter. Også han kunne ha blitt trøstet av rektor Humlesnurrs ord: ”Det er valgene våre som viser hvem vi egentlig er, Harry, langt mer enn evnene” (1998, 299). Leseren kan gjennom Leo konfronteres med etiske utfordringer og se hvilke krav som stilles dersom makt ikke skal misbrukes.

 I Jeg. Individets kulturhistorie (2008) ser Peter Normann Waage på mulighetene som ligger i et flerkulturelt samfunn som en møteplass hvor vi gjennom å lære om oss selv, kan forstå andre bedre:

 ”Ingen evner å se den andre som person inne i hans eller hennes vev av kultur og tradisjon før man har oppdaget seg selv i det fiksérbildet som også vår egen kultur representerer. Dermed har vi tatt et lite skritt mot en grunnleggende forutsetning for integrering i et flerkulturelt samfunn: Vi begynner å snakke om enkeltmennesker med kulturelle tradisjoner, i stedet for kulturbetingede handlingsmønstre” (2008, 614).

 

Lars Mæhle (foto: Samlaget)

Lars Mæhle (foto: Samlaget)

 Tankevekkende er det at Uprisjuryen i begrunnelsen framhever det moralske aspektet i Landet under isen: ”Boka kan leses som en underholdningsbok, men er også full av moral.” Forfatteren har tydelig klart å vekke etisk bevissthet uten å framstå som moraliserende. Maria Nikolajeva peker på mulighetene forfattere som Lars Mæhle har:

 “The fantastic mode allows children’s writers to deal with important psychological, ethical and existential questions in a slightly detached manner, which frequently proves more effective than straightforward realism” (2010, 42).

De fantastiske elementene og bruddet med det kjente og tilvante kan gi de unge en mulighet til å se verden med nye øyne, og en slik fremmedgjøringsteknikk virker heller ikke så invaderende. Leseren tvinges ikke inn i en forkast-eller-godta-situasjon, men får anledning til selv å reflektere over religiøse utfordringer i dagens flerkulturelle samfunn slik at §16 ”Alle indvaanere av Riget have fri Religionsudøvelse” kan bli møtt med forståelse istedenfor fordommer og mistro.

 

BIBLIOGRAFI

Appleyard, J.A.: Becoming a Reader: The Experience of Fiction from Childhood to Adulthood.

            (1994)

Buber, Martin: Ich und Du (1923)

Mikaelsen, Lisbeth: ”Magi, fantasi, fiksjon”. I: Alver m.fl.: Myte, magi og mirakel i møte med  det moderne (1999, 2. utg. 2004)

Mæhle, Lars: Landet under isen. Samlaget (2009)

Nikolajeva, Maria: Power, Voice and Subjectivity for Young Readers (2010)

Rowling, J.K.: Harry Potter og mysteriekammeret (1998)

Waage, Peter Normann: Jeg. Individets kulturhistorie (2008)

Del dette innlegget