”Når barn får lov til å leke absolutt makt” –  barnestemmens kår i Dødslekene og Barneregjeringen

”Når barn får lov til å leke absolutt makt” – barnestemmens kår i Dødslekene og Barneregjeringen

I dagens barnelitteratur kan vi lese om grove krenkelser og drap på barn – begått av barn – mens voksne ser på. I Dødslekene av Suzanne Collins (2008) og Barneregjeringen av Aleksander Melli (2008) skildres perverterte reality-show, der barn er både bødler og ofre for groteske overgrep i underholdningens navn.

I begge bøkene drøftes de etiske konsekvensene av et mediesamfunn med et ekstremt fokus på en estetikk dominert av spektakulære show. Hva betyr dette for de unge karakterenes stemmer? På hvilken måte uttrykker barna i bøkene sine erfaringer? Kan barn snakke[1] – og bli hørt – i Dødslekene og Barneregjeringen?

Barnestemme

Det latinske ordet for barn, ”infans”, betegner de som ikke kan snakke[2]. Å ha et språk og en egen stemme handler om mestring og makt. I barnelitteraturen skriver en voksen forfatter ofte fram en barnlig stemme. Denne stemmen gir uttrykk for den unge karakterens erfaringer, enten det dreier seg om uttrykksformer som kan knyttes til strupe og stemmebånd, som tale, sang og skrik, eller ytringer basert på alt fra kroppsspråk til digitale massemedier.

Selv om stemmen i barnelitteraturen er pseudo-barnlig og ofte kun har en tidsbegrenset mulighet til å bli hørt innenfor fiksjonen[3], så forteller disse stemmene noe om barnets (tiltenkte) potensial.

DodslekeneStemmene til de unge hovedpersonene Max og Katniss i henholdsvis Barneregjeringen og Dødslekene er under press fra sine posisjoner som mindreårige. Når det gjelder kjønn og klassetilhørighet har Katniss som ung jente fra et fattig gruvesamfunn flere utfordringer med å bli hørt. I tillegg opplever hovedpersonene traumatiske hendelser som på ulike måter begrenser deres muligheter til å gi uttrykk for disse erfaringene. Likevel er det mediesamfunnets logikk som i sterkest grad truer barnestemmens hørbarhet.

Dødslekene

I den dystopiske ungdomsromanen Dødslekene finner vi et totalitært styre, ledet av president Snow fra Capitol i nasjonen Panem, bygget på ruinene av det tidligere USA. For å demonstrere sin totale makt over folket, tvinger styresmaktene barn til å drepe hverandre i det årlige tv-showet Dødslekene.

24 tributter mellom 12 og 18 år samles på en arena av kunstige omgivelser for å kjempe mot hverandre til kun ett barn står levende igjen. Hovedpersonen, 16-årige Katniss fra det fattige distrikt 12, tar sin yngre søster Prims plass i Dødslekene, og ved hjelp av svært gode jaktferdigheter og en selvbevisst mediert iscenesettelse vinner hun lekene.

Barneregjeringen

”Det er typisk barn å redde verden”[4], hevder den 12 år gamle hovedpersonen Max innledningsvis i barne- og ungdomsromanen Barneregjeringen. Boka skildrer et reality-konsept iscenesatt av kunstneren og aktivisten Bob Håp, som sammen med TV7 plukker ut tjue barn og samler dem på en øy i Oslofjorden for å danne en barneregjering. Max og barna i Dugnadspartiet arbeider for en mer rettferdig verden gjennom dialog og politiske prosesser, mens 13-årige Boris på sin side lanserer seg selv som ”Storekødd” og tilhenger av ”apokalypse”.

Via sine touchskjermer stemmer ”småfolket” fram Boris som statsminister, som straks setter de voksne vokterne og Barneregjeringens demokratiske prinsipper til side og innfører diktatur. Max konstaterer til slutt at barnet aldri vil redde en verden der Storekødd ser deg og alt som teller er show og seertall.

Katniss og Max: Fortelle og bli fortalt[5]

De unge hovedpersonenes stemmer kommer til uttrykk på ulike måter i Dødslekene og Barneregjeringen. Mens Katniss er jeg-forteller som på en nærmest kynisk måte formidler sin egen kamp for å overleve i en tøff tilværelse, er Max et barn av den norske velferdsmodellen som kjemper idealistisk og entusiastisk for en bedre verden. Max’ kamp er formidlet gjennom en voksen jeg-forteller, tilsynelatende anonym og utenfor fiksjonsuniverset, men som mot slutten synes å være identisk med den eksentriske Bob Håp.

Katniss forteller selv sin historie, men innenfor fiksjonsuniverset uttrykkes hennes kamp for å overleve i all hovedsak gjennom handling. Prosjektet hennes dreies fra en personlig kamp for å redde Prim og seg selv til et samfunnsomveltende helteoppdrag. Hun lykkes med å fjerne et totalitært regime og forhindrer ansatsen til et tilsvarende styresett ved å drepe makthaverne. Selv om Katniss overlever og lykkes som revolusjonær heltinne, så medfører oppdraget store private omkostninger ved at Prim dør under den avgjørende kampen mot president Snow i trilogiens siste bok.

Barneregjeringen_omslag.inddI Barneregjeringen filtreres barnets stemme ikke kun gjennom en voksen, men dertil en totalt upålitelig figur. Imidlertid framstår Max som troverdig, seriøs og fornuftig i sitt arbeid for dialog om store politiske spørsmål, og valgkampen på Fjernholmen byr i all hovedsak på verbale dueller i relativt fredelige former. Når velgerne vraker Dugnadspartiets prosjekt for en bedre verden, viser Max en langt mindre idealistisk holdning.

Max svikter sin bestevenn, godtar krenkelser og utviser blind lydighet i kampen for å komme lengst mulig i reality-showet. Mens Katniss’ prosjekt vokser til et samfunnsoppdrag der hun gjennom handlinger (som inkluderer flere drap) står opp for seg selv og andre, blir Max’ store prosjekt kun tomme ord som ender i stum underkastelse i håp om et personlig avansement i Barneregjeringen.

Show og stemme

I både Dødslekene og Barneregjeringen er barnets stemme tilsynelatende tillagt radikal vekt og betydning. Det har kostet for Katniss å få gjennomslag for sin stemme, men alt i alt ender hennes dannelsesreise med et positivt fortegn. For Max og de fleste barna i Barneregjeringen, som i utgangspunktet er gitt all makt innenfor et demokratisk styresett på øya Fjernholmen, innebærer showets utvikling en knebling av deres stemmer. Der Katniss gradvis lærer seg å mestre tv-mediet i sin kamp, må Max til slutt trekke seg tilbake fra kameraene for å overleve.

Paradoksalt nok betyr ikke overvåkningen ved de allestedsnærværende kameraene at hovedpersonene kan vitne om de overgrep og krenkelser som barna utsettes for under (opptakene til) showene. Kameraene representerer verken en sikkerhetsforanstaltning eller en nøytral og objektiv registrering av virkeligheten. Derimot fanger kameraer og mikrofoner opp råmateriale som redigeres med tanke på størst mulig underholdningsverdi.

BaksideI Barneregjeringen er et enstemmig Dugnadsparti overbevist om at verden kan og må endres. Likevel er de unge partikameratene langt fra enige om veien til målet. Mens Egil vil satse på gøyale innslag som gjør seg bra på tv, slåss Irene kompromissløst for sultestreik som en solidaritetsaksjon på vegne av de mest hjelpeløse. Irenes radikale retorikk får bare delvis gjennomslag i partiprogrammet og partifellene avviser hennes ekstreme aksjonsform.

Dermed går hun til privat sultestreik, noe som får den voksne grensevokteren til å sende hjem ”Lille frøken Gandhi”[6]. Irene er det barnet som tydeligst uttrykker det etiske dilemmaet som ligger i reality-konseptet.

Ved å stille kritiske spørsmål om valgfusk, skuespill og å peke på hvordan underholdningsverdien trumfer tv-programmets tilsynelatende politiske profil, skrives hun ut av Barneregjeringen.

De voksne har regien, og selv om Irenes sorti fra showet kan synes som et resultat av ansvarlige voksnes inngripen, så framstår det mer som en knebling av en kritisk stemme. Søte eller krakilske barnestemmer slippes til – alt etter hva showet krever – så lenge de innordner seg tv-mediets estetiske lover.

Virkelig lidelse – virtuell underholdning

For makteliten i Capitol oppfattes kritiske røster som farlige. Det totalitære regimet gjør kort prosess på stemmer som stiller spørsmål ved ”Capitols ukrenkelige godhet”[7] – enten ved likvidering eller ved bokstavelig talt å klippe av opprørerens tunge. De tunge- og stemmeløse Avoxene tvinges til å være tause tjenere for resten av livet. Avox eller ikke, i Panem er det brede lag av folket gjort stemmeløse.

Først når Katniss tvinges inn i Dødslekene, hvor den totale undertrykkelsen og utslettelsen er nær, innvilges hun som dødsdømt en stemme. For å bli hørt kan hun imidlertid ikke si sin oppriktige mening, men må operere innenfor lekenes estetiske logikk.

katniss_everdeen til vinduGjennom estetisk og teknisk manipulasjon blir virkelig lidelse til virtuell underholdning[8]. I utgangspunktet er stemmen til Katniss fordreid til å passe inn i Capitols repeterte iscenesettelser av sin totale makt. Katniss er fanget i spillet der de unge tributtene dreper hverandre inntil de har utslettet seg selv som de virkelige vitnene til Capitols ugjerninger[9].

I leken som har reell lidelse som mål og middel, framstår Katniss som det etiske forankringspunktet til virkeligheten. Til tross for – eller kanskje nettopp på grunn av – sine mangler og en ”imperfect voice”[10] makter hun etter hvert å vitne om overgrep som begås i en ekstremt foruroligende blanding av spill, underholdning og ritualiserte ofringer av unge mennesker.

Filosofen Susan Sontag har uttalt at ”voldshelvete er mer underholdende enn sjokkerende for mange mennesker i de fleste moderne kulturer”[11]. De allmektige arrangørene, med kontrollpanelet og de unge tributtenes liv og lidelse i sine hender, må sikre at barnas dødskamp blir så spektakulær som mulig.

”Hva er det egentlig Capitols innbyggere gjør hele dagen, bortsett fra å dekorere kroppen sin og gå rundt og vente på nye ladninger med tributter som skal kjempe og dø for å underholde dem?” spør Katniss retorisk[12].

Capitols tilskuerkultur og begjær etter grusomme bilder synes som en realisering av Sontags advarsel mot menneskets stadig svakere evner til å bli etisk berørt av overgrep. For Capitol får tilværelsen mening gjennom stadig mer voldsomme virtuelle representasjoner av virkelig lidelse, samtidig som evnen til å reagere etisk adekvat på en ekstremt avhumanisert estetikk er kraftig svekket.

Spottekråke og stumtjener

Capitols befolkning synes å være døve og stumme så lenge de får sitt årlige brød og sirkus gjennom et spektakulært show under Dødslekene. Derimot står kråka sentralt som symbol for stemmen i Collins trilogi. ”Plaprekråka” er en mutasjon brukt av Capitol for å overvåke og avsløre opprørere, mens ”spottekråka”, først assosiert med distrikt 12, avbildet som en liten fugl i flukt på Katniss’ lykkeamulett, blir selve symbolet på hennes rolle i frihetskampen mot Snows diktatur. Som symbol for opprøret har spottekråka det trassige motet til å tale makta midt i mot.

Den subversive stemmen til spottekråka Katniss utvikles gjennom Dødslekene. Først er hun uvitende om betydningen av symbolet på sin lykkeamulett. Så lærer Katniss spottekråkesignalet av Rue, sin 11-årige allierte fra distrikt 11, slik at de kan kommunisere via de mange spottekråkene på arenaen. Når Rue blir drept, synger Katniss en vuggevise og pynter den døde jenta med blomster.

I en seremoni nærmest uten ord viser Katniss både sorg og protest. Den subversive stemmen til Katniss kommer imidlertid særlig til uttrykk i forholdet til Peeta, hennes medtributt fra distrikt 12. Når de spiller ”det tragiske kjæresteparet”[13] med overbevisning, presses arrangørene av Dødslekene til å endre reglene slik at to tributter kan vinne Dødslekene.

SC_D11_02752Capitols totalt vilkårlige regelhåndtering betyr imidlertid at regelen endres tilbake til utgangspunktet, med den følge at Peeta og Katniss er nær ved å begå et kollektivt selvmord. Denne selvvalgte død utenfor Capitols kontroll og regi er i sitt vesen en svært opprørsk handling og må unngås ved å innvilge begge tributtene fra distrikt 12 amnesti. Som martyrer ville deres stemmer vært farlig revolusjonære.

Der Katniss gradvis mestrer tv-mediet og slik får gjennomslag for sin stemme, mister Max sin stemme til Boris. Barna i Barneregjeringen er vantro vitner til at Boris, som krever å bli tiltalt som ”min elskede Maaquq”[14], i fullt alvor og uten voksen inngripen iscenesetter seg selv som herre og de andre som slaver. ”[…] denne dagen på Fjernholmen var det ganske lite Max kunne gjøre med historien sin også slik den var i ferd med å bli til, bortsett fra å følge Skjønnloven, gjøre som Maaquq sa, underholde seerne til de formodentlig tisset på seg av latter, og prøve å forhindre at hans egen historie tok slutt”[15].

Undertrykkelsen av Max’ stemme blir total når Boris pålegger ham et taleforbud og gir ham tilnavnet ”stumtjener”[16]. Max’ stumme samtykke blir imidlertid til et stille opprør mot det etiske lavmålet i tv-mediets estetikk. Når Boris driver en barbert bleie- og ballerinakledd Bob til å drikke avfall og avføring mens han ser inn i kamera – som en postmoderne Jesus på korset der offer og lidelse er mindre forankret i frelse for menneskeheten enn i medielogikkens stadig mer ekstreme underholdningskrav – setter Max seg ned.

Fravær av ord, handling og mennesker å krenke gir dårlig tv, og dermed må Barneregjeringen legges ned.

Monstre og drag queens

De eneveldige herskerne Snow og Boris i henholdsvis Dødslekene og Barneregjeringen bruker andre mennesker som sine stemmer. I dette ligger det en strategi der offeret avhumaniseres for deretter lettere å kunne ofres. Mens Snow manipulerer fysisk og psykisk med de unge tributtene og forvandler dem til monstrøse avatarer og dødbringende mutanter, demonstrerer Boris sin allmektighet ved absolutt språklig definisjonsmakt.

I tillegg til å gi seg selv vulgære kjælenavn, omdefinerer Maaquq også barnas navn, en sentral identitetsmarkør, slik at alle, gutter som jenter, får et jentenavn på M. De voksne vokterne blir som Bob avkledd bokstavelig og billedlig, ved å tituleres og kles opp som ”Drag queens”[17]. Boris’ versjon av Barneregjeringen kan leses som en postkolonial parodi på samfunnsdannelse, der humor og spektakulære stunts brukes for å tilsløre krenkelsene.

Se hva som skjer når barn får lov til å leke absolutt makt

Barneregjeringen som konsept synes å ville undersøke hva som skjer ”når barn får lov til å leke absolutt makt”[18]. Det allmektige barnet står på ingen måte tilbake for eldre eneherskere – tvert i mot. Under mottoet ”Den dølle tiden er over”[19] tør barnet der den voksne nøler: Å la underholdningsverdien være overordnet alle andre verdier. Mellis roman kan også leses som en utforsking av hvorvidt både programskapere, deltakere og publikum er villige til å betrakte det onde som underholdning. Kan ”dølle” barn kastes ut med badevannet i mediesamfunnet?

Mens Max får langvarige traumer etter Barneregjeringen, slipper Boris unna med ”jeg bare kødda!”[20], og ender ironisk opp som programleder for barne-tv. Troen på det etisk anstendige menneske torpederes, og med seg i dragsuget dras troen på barndommens uskyld, troen på at barn essensielt er noe annet og bedre enn voksne. En kødd er en kødd, uansett størrelse.

I både Barneregjeringen og Dødslekene synes en forførende og fordummende tv-estetikk å feie over etikken. Men der Barneregjeringen er mediekritisk på grensen til det kulturpessimistiske, selv om det ligger et håp i å holde avstand til mediet som «kødder med huet til folk»[21], framstilles tv i Dødslekene som mulighetenes medium.

Et medium er ikke ondt i seg selv, men kan brukes til ethvert formål. Som revolusjonens anfører iscenesetter Katniss et show innenfor tv-mediets og Dødslekenes spektakulære estetikk, og slik lykkes hun i å styrte det totalitære regimet. Ei jente på 16 år må til for å frigjøre folket i Panem – ei ung kvinne som slåss for sine yngre medsøstre og for barndommens uskyld. I Collins roman framstår barnet som håpet for framtida, som en uskyldig vekkelsesfigur for de frafalne voksne.

Kombinerer vi medie- og menneskesyn i disse to barne- og ungdomsromanene, ser vi at de motsetter seg en essensialistisk forståelse på hvert sitt område. Slik ondskap i Dødslekene ikke framstår som en egenskap ved tv-mediet i seg selv, slik avskrives godhet som en iboende egenskap hos barn i Barneregjeringen. Begge romanene skriver imidlertid fram et barn som avslutningsvis framstår med en nådeløs stemme og et fast grep om eget liv, enten det dreier seg om å skrive kritiske brev til politiske ledere eller bekjempe despoter med alle midler.

 

Litteratur

Baudrillard, Jean. Simulacra and Simulation, University of Michigan Press, 1994.

Collins, Suzanne. Dødslekene, Oslo: Gyldendal, 2008.

Felman, Shoshana og Dori Laub. Testimony: Crises of Witnessing in Literature, Psychoanalysis and History, New York: Routledge, 1992.

Goodenough, Elisabeth, Mark A. Heberle og Naomi Sokoloff (red.). Infant Tongues. The Voice of the Child in Literature, Detroit: Wayne State University Press, 1994.

Melli, Aleksander. Barneregjeringen, Oslo: Cappelen Damm, 2008.

Muller, Vivienne. “Virtually Real. Suzanne Collins´s The Hunger Games Trilogy”. John Stephens (red.). International Research in Children´s Literature, Edinburgh University Press, vol.5/no.1 2012.

Nikolajeva, Maria. Power, Voice and Subjectivity in Literature for Young Readers, New York: Routledge, 2010.

Sontag, Susan. Å betrakte andres lidelse, Oslo: Pax, 2004.

Spivak, Gayatri Chakravorty. “Can the Subaltern Speak?”. Gary Nelson and Lawrence Grossberg (red.). Marxism and the Interpretation of Culture, London: Macmillan, 1988.

Ørjasæter, Kristin. “Å fortelle og bli fortalt. Selvfremstilling, du-fremstilling og vitnesbyrd.” Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning, Oslo: Universitetsforlaget, 01/2007.

 



[1] Spivak 1988:”Can the Subaltern Speak?”

[2] Goodenough, Heberle og Sokoloff (red.) 1994, 3.

[3] Nikolajeva 2010.

[4] Melli 2008, 53.

[5] Ørjasæter 2007, 58.

[6] Melli 2008, 423.

[7] Collins 2008, 103.

[8] Sontag 2004 og Baudrillard 1994.

[9] Felman og Laub 1992, 75.

[10] Muller 2012, 61.

[11] Sontag 2004, 89.

[12] Collins 2008, 80.

[13] Collins 2008, 165.

[14] Melli 2008, 436.

[15] Melli 2008, 442.

[16] Melli 2008, 531.

[17] Melli 2008, 440.

[18] Melli 2008, 443.

[19] Melli 2008, 429.

[20] Melli 2008, 572.

[21] Melli 2008, 453.

Del dette innlegget