Onkel Tom? Hvilken onkel Tom? Om publiseringen av Harriet Beecher Stowes roman – i USA og Norge

Onkel Tom? Hvilken onkel Tom? Om publiseringen av Harriet Beecher Stowes roman – i USA og Norge

Foto: Transit forlag

Foto: Transit forlag

I min studietid, for en generasjon siden, ble vi innprentet at det må være en litteraturutgivers første plikt å fjerne alle de spor historien har satt i teksten. Og det med største omhyggelighet. Nå for tiden lærer vi studentene at litteraturen aldri kommer til oss som immaterielle verk, men som bøker, som tegn på papir mellom permer, i rull, på skjerm eller lesebrett.

De litterære åndsverkene vil med andre ord alltid måtte forsere materien, syndens pøl, og i tillegg kanskje tilbakelegge en betydelig historisk distanse før de kan fullbyrdes i den enkelte lesers individuelle opplevelse. Dermed vil verkene alltid være preget av den materien og den historien de har blitt formidlet gjennom. Sporene lar seg ikke uten videre slette. Onkel Toms hytte er et slående eksempel på et verk som har nådd oss gjennom utgaver som ligger forfatterens original ganske fjernt. Men – heldigvis – det har ikke forhindret oss fra å la oss gripe og kanskje også gråte en skvett.

På denne bakgrunn, og i anledning utgivelsen av Kurt Narvesens nye, fullstendige oversettelse til norsk, har jeg fått som oppgave å fortelle litt om Onkel Toms publiseringshistorie, ikke bare her i Norge, men også i opprinnelseslandet USA[1]. Riktignok må jeg motvillig innrømme at det finnes grenser for min kunnskap. De virkelige ekspertene på feltet heter Claire Parfait, litteraturprofessor i Paris, og Hanne Granly, min tidligere student, som for noen år siden skrev en høyst interessant masteroppgave om den norske Onkel Tom. Selv har jeg for anledningen bare snurret noen avisfilmer fra 1850-tallet og dermed fått et litt bedre overblikk over alt vi ikke vet om Onkel Toms norske skjebne. Jeg vil i det følgende rette oppmerksomheten mot tre faser av historien: først den opprinnelige amerikanske utgivelsen i 1851 og -52, deretter den norske lanseringen i 1852 og -53, og til slutt publiseringen av versjonene for barn, de som hadde sin gullalder på 1950- og 1960-tallet.

 

 

USA 1851–52

Foto: UiO

Foto: UiO

 

Det første først. Uncle Tom’s Cabin. Or, Life among the Lowly  ble første gang utgitt i 1852 – fire år etter februarrevolusjonen og Det kommunistiske manifest og ni år før utbruddet av den amerikanske borgerkrigen. Foranledningen var en ny føderal lov, vedtatt i 1850 – «The Fugitive Slave Act» – som innebar at heller ikke borgere av de slaverifrie nordstatene kunne unndra seg sin plikt til å slå kloa i enhver rømt slave og sørge for å få ham eller henne sendt tilbake til sin rettmessige eier. Loven virket som en voldsom provokasjon på slaverimotstanderne, de såkalte abolisjonistene, ikke minst på Onkel Toms forfatter, Harriet Beecher Stowe.

Men om vi nå vender oss fra den generelle historien og til bokhistorien, befinner vi oss med ett i den serialiserte romans gullalder, perioden da nye romaner ikke nødvendigvis ble publisert som bok mellom to permer, men stykkevis og delt, porsjonsvis, i aviser eller tidsskrifter. I Frankrike trykket man gjerne romantekstene på egne legg (eller ark) i avisen, derav betegnelsen feuilleton (diminutiv av fr. feuille, «blad»). Som pionér på området regner man gjerne Dickens, som i 1836–37 publiserte The Pickwick Papers på denne måten, med grandios suksess.

Foto: UiO

Foto: UiO
Foto: UiO

Foto: UiO

Harriet Beecher Stowe hadde aldri skrevet noen roman da hun av redaktøren i abolisjonistavisen The National Era fikk tilbud om å skrive en slavefortelling. The National Era utkom én gang i uken. Avtalen med Stowe innebar at hun skulle holde det gående i tolv–tretten uker, og hun skulle fylle hele forsiden, mot et éngangshonorar på hundre dollar. Men fort ga hun seg ikke da det kom til stykket. Fortellingen fenget, begeistrede leserhenvendelser strømmet inn, og redaktøren kunne ikke annet enn å istemme oppfordringene om mer.

Her ser vi tydelig hvordan publiseringskonteksten, litteraturen utside, påvirker dens innside. Historien setter sine spor helt fra starten av. For det første  ble romanen mye lengre enn den opprinnelig var planlagt, for det andre påvirket publiseringskonteksten fortellingens struktur. For hvert installment, hver porsjon, måtte slutte slik at leserne ikke var i tvil om at de ville lese videre uken etter. I tillegg kommer det faktum at forfatteren visste at hun i The National Era skrev for meningsfeller. I sitt stille sinn hørte hun ganske sikkert jubelbruset mye tydeligere enn de kritiske røstene. Også den feedback hun fikk underveis, indirekte gjennom avisens spalter, eller direkte, i brevs form, var med på å gi form til den Onkel Tom de fleste ikke kjenner. Førsteutgaven.

 

Det varte imidlertid ikke lenge før forfatteren skjønte at føljetongromanen også burde ut som bok. Det første bidraget til The National Era stod 5. juni 1851; avtalen med Boston-forleggeren John P. Jewett ble etter all sannsynlighet inngått i september samme år. Omstendighetene omkring avtaleinngåelsen er ikke ganske klare; kildene er til dels upålitelige, og de spriker. Som gift kvinne kunne forfatteren heller ikke skrive under på en slik kontrakt på egen hånd, uten sin manns medunderskrift. Men alt tyder på at boken ble refusert på minst ett forlag før forfatteren fikk napp. En refusjon av Harry Potter-dimensjoner! Jewett hadde imidlertid ingenting å tape i sørstatene, for han var allerede en etablert abolisjonistforlegger. Dermed ble det også ham.

Jewett har av litteraturhistorien blitt hengt ut som en sleip og grisk forretningsmann. Som forleggere flest en åndsforlatt pengepuger, liksom. Men mye tyder på at den dommen kan være forhastet. Bakgrunnen for den er noen bevarte brev fra Harriets forfattersøster, en tidlig feminist, som i ettertid, på søsterens vegne, ergret seg over at royaltysatsen var flat og ikke gradert. I kontrakten ble forfatteren tilkjent ti prosent royalty, som var en helt normal sats den gangen, heller litt over enn under snittet, kan det se ut til.

Dette betyr uansett at forfatterens inntekter ble betydelige, for salget av boken, som var forberedt av den serialiserte versjonen, eksploderte med det samme de første eksemplarene nådde bokhandlene. For å få fleste mulig av avisleserne over på bokversjonen, ble den, som vanlig var i slike tilfelle, publisert et par uker før ukeavisens siste installment. Publiseringsdatoen var 20. mars 1852; siste kapittel i The National Era stod å lese 1. april. De avisleserne som ikke orket å vente på å få slutten i avisen, løp formodentlig til bokhandelen for å korte ventetiden og få spenningen utløst. Hvis de hadde råd, da.

Foto: Ashgate Publishing Company

Foto: Ashgate Publishing Company

I løpet av det første året ble boken sendt ut på det amerikanske markedet i over 300.000 eksemplarer eller sett (av to bind). Noe av problemet med den lange føljetongen var nemlig at den i praksis sprengte ettbindsformatet. De første 22 opplagene kom derfor i to bind, det 23. ble den første ettbindsutgaven.

I alt kom boken i minst 28 opplag i løpet av 1852. Trykkpressene gikk kontinuerlig. Aldri før hadde man på det amerikanske bokmarkedet erfart en så voldsom etterspørsel. Den som vil vite mer om den amerikanske publiseringshistorien, kan lese Claire Parfaits The Publishing History of Uncle Tom’s Cabin, utgitt i 2007, på papir og som e-bok.

 

 Norge 1852

Foto: Randsfjordmuseene/Hadeland Folkemuseum

Foto: Randsfjordmuseene/Hadeland Folkemuseum

Så over til Norge. Omkring 1850 bar den unge nasjon ennå sterkt preg av i fire hundre år å ha vært en dansk provins. Bokhandel og boktrykk hadde av historiske og politiske årsaker vært konsentrert til København, og det tok tid å etablere slagkraftige virksomheter av denne typen ute i provinsen. I 1850 kunne nasjonen faktisk ikke oppvise flere enn seks små forlagsvirksomheter. Fortsatt var det norske bokmarkedet i stor utstrekning danskstyrt. Av skjønnlitterære oversettelser ble det på denne tiden utgitt bare fire–fem titler hvert år. Den norske bokbransjen lå så desidert i skyggen av København. Å satse på oversettelsen av en svær, mer enn 600 sider lang, amerikansk roman under slike forhold, må kunne sies å være risikovillig forleggeri.

 

Ikke desto mindre var det én som var villig til å prøve seg: P.T. Malling. Malling hadde etablert seg i 1842 med både trykkeri og forlagsbokhandel. Han fikk etter hvert gode inntekter av å trykke pengesedler for Norges Bank. Forlagets satsningsområder avtegner seg knapt med særlig tydelighet. Her var det snakk om en form for blandet landhandel. Første hefte av hans norske versjon av Onkel Toms hytte forelå allerede høsten 1852. Oversetteren er anonym. Begivenheten omtales i Christiania-Posten for 17. desember av en like anonym anmelder. Romanen hadde både i Amerika og Europa vakt «en ganske overordentlig Opsigt», kan denne anmelderen opplyse, og den er i ferd med «at blive oversat i de fleste europæiske Sprog».

I København var det på dette tidspunktet allerede forhåndsannonsert to oversettelser, én på Iversen, Lose og Delbanco, og én på A. Høsts Forlag, begge høyst veletablerte og aktverdige aktører på det danske bokmarkedet. Sistnevnte lover ifølge den norske anmelderen subskribentene halv pris hvis de tegner seg før nyttår. Vi er vitne til det anmelderen kaller «Kapløben paa Liv og Død».

Spørsmålet melder seg uvilkårlig: Hvordan kunne Malling våge å utfordre danskene i denne høyst pressede situasjonen? Høyst sannsynlig ville det gå galt, mener anmelderen; Mallings eneste håp ligger i en hard vinter med mye is i fjorden, slik at danskebåten måtte innstille. For alternativ frakt over land gjennom Sverige ville erfaringsmessig bli altfor dyrt. Vinteren kunne dermed muligens gi Malling det forspranget han trengte.

Boken ble, som vanlig var, trykt og solgt i porsjoner, og for en stor del innbundet privat av kjøperne. Oversetterens navn kjenner vi fortsatt ikke. Det finnes en mulighet for at Malling faktisk kan ha samarbeidet med en av de danske forleggerne, men det behøves nærmere utforskning før vi kan si noe sikkert om det. Oversetteren av Høsts utgave er også anonym, Lose og Delbanco-utgavens oversetter kjenner vi, derimot; det var juristen Ludvig Moltke, som på løpende bånd leverte danske versjoner av både Cooper og Dickens, Captain Marryat og andre sellerter fra 1850-tallet og utover.

Den harde konkurransen til tross, alt ser ut til å ha gått godt. For allerede i 1856 dukket det opp en tredje dansk utgave, på Pios forlag. Valdemar Vilhelm Pio hadde etablert seg fire år før, i 1848, og lot seg åpenbart ikke skremme av den harde konkurransen. Dermed konkurrerte i alt fire forleggere om salget av denne sensasjonelle amerikanske romanen på den dansk-norske bokmarkedet.

 

Norge på 1950- og -60-tallet

La meg så til slutt rette blikket mot Onkel Toms gullalder i Norge, 1950- og -60-tallet. Her møter vi den boken vi virkelig kjenner, den som i de fleste tilfelle er skåret ned til omkring en fjerdedel av originalen. Vi har med såkalte adaptasjoner å gjøre, versjoner som språklig og strukturelt er tilpasset bestemte lesergrupper, i dette tilfellet barn og ungdom. Stillestående politiske og teologiske resonnementer har utgiverne her rett og slett sløyfet for å rendyrke en mer action-preget handling. Språket er forenklet både med hensyn til syntaks, morfologi og ordforråd.

En oversikt over perioden 1950–1961 omfatter i alt ti utgaver/oversettelser. I tillegg kommer en lang rekke opptrykk:

 

1. H. Martinussen, overs. A. Nilssen, 4. utg., Bergen 1950, 323 s.

2. Ansgar, overs. Lill Thorbjørnsen, 2. oppl., Oslo 1950, 155 s.

3. Gyldendal, overs. Knut Monrad, 1. utg., Oslo 1951, 152 s.

4. N.W. Damm & Søn, overs. Eugenie Winther, ny utg., Oslo 1951, 173 s.

5. Tiden, overs. Ella Gjervig, 1. utg., Oslo 1951, 212 s.

6. Lutherstiftelsen, overs. Clara Thue Ebbell, ny utg. , Oslo 1954, 288 s.

7. Illustrerte klassikere, overs. L. Fyrwald & T. Wilberg, 1. utg. , Oslo 1957, 47 s.

8. Gyldendal, overs. A. Esperø, 1. utg. , Oslo 1958, 182 s.

9. Stabenfeldt, overs. A.S. Seeberg, 1. utg., Stavanger 1961, 189 s.

10. De unges forlag, overs. Frithjof  Iversen, 1. utg., Oslo 1961, 272 s.

 

Hvordan kan denne store interessen og hyppige utgivelsestakten forklares? Markedet ser jo ut til å ha vært nærmest umettelig. Hvorfor det?

En nærliggende politisk forklaring kunne være at Onkel Tom var blitt aktualisert som følge av samfunnsutviklingen i USA og for så vidt verden for øvrig – internasjonaliseringen etter annen verdenskrig generelt, og borgerettighetsbevegelsens politiske kamp spesielt. Men, kunne man innvende, hvorfor da ikke utgi romanen som en bok for voksne lesere?

Foto: Hans Martinussens forlag

Foto: Hans Martinussens forlag

En bedre forklaring, økonomisk, kunne være å finne i det faktum at etterkrigstiden var de store ungdomskullenes periode. Samtidig vokste kjøpekraften markant. Det oppstod et nytt og lukrativt marked for barne- og ungdomsbøker. For forleggerne ble det spesielt om å gjøre å utgi aktverdige titler: klassikere for barn. Typisk nok inngår flere av de norske utgavene i serier for nettopp «ungdomsklassikere». Onkel Toms hytte ble, sett fra forleggerens synspunkt, en tittel som forener det politisk aktuelle med det økonomisk lovende og «det klassiske», litt av et Kinder-egg. Vi bør også ta med i betraktning at mye av denne barne- og ungdomslitteraturen ble kjøpt som gaver til jul eller fødselsdager. En bursdagsgave på begynnelsen av 1960-tallet, kan jeg huske, skulle gjerne koste kr 7,50. Som Stompa, Skatten på sjørøverøya, Hardy-guttene eller Onkel Tom.

Vi kan også merke oss at tre av utgavene kom på kristelige forlag: Martinussen i Bergen, Ansgar og Lutherstiftelsen i Oslo. Hvilken rolle spiller så dette? Finnes det en spesifikt religiøs tilleggsforklaring på høykonjunkturen? Hanne Granly har undersøkt om disse forlagene faktisk skar til teksten spesielt for kristelige lesere. Det viste seg snart at det gjorde de ikke. I likhet med de andre, verdslige forleggerne, øynet de kristelige antakelig bare en mulighet til god fortjeneste. For også den som arbeider i Herrens vingård, er avhengig av sorte tall.

Uansett skal vi merke oss at ingen av dem, verken de fromme eller de ufromme, i det hele tatt ga til kjenne noen form for skrupler med hensyn til tekstgrunnlaget. Ingen av dem redegjør for hvor i all verden de har teksten fra, hva den bygger på. I en del tilfelle kan vi vel mistenke at tekstgrunnlaget kom til Norge via både Danmark og Tyskland. For vi kan ikke ta for gitt at boken ble oversatt fra originalspråket. Den kan ha nådd Norge gjennom flere språk og land. Leserne brydde seg vel knapt, så lenge boken fenget. Hvorfor skulle så forleggerne bry seg? Tja – det måtte jo være i en slags lojalitet med forfatterens opprinnelige uttrykk, da – og av respekt for de bedre orienterte leserne. På den annen side: At eldre litteratur adapteres på en eller annen måte, i større eller mindre grad, er, når vi får tenkt oss om, snarere regelen enn unntaket. Og stilt overfor en leser på et marked har en forfatter som er falt i det fri, ikke stort hun eller han skal ha sagt.

Onkel Toms hytte er med andre ord i bokhistorisk perspektiv ikke bare et helt unikt tilfelle, men også ganske så typisk.

 

 

 

 

Litteratur

Gates, Henry Louis og Hollis Robins (utg.). 2007. The Annotated Uncle Tom’s Cabin. New York

Granly, Hanne Sjue. 2007. Neger i Norge. Harriet Beecher Stowes Onkel Toms hytte som samtidskommentar på 1950-tallet. Masteroppgave. Universitetet i Oslo

Parfait, Claire. 2007. The Publishing History of Uncle Tom’s Cabin, 1852–2002. Aldershot

           

Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra artikkelforfatteren. Foto av Jon Haarberg: UiO


[1] Denne teksten lå, omtrent som den foreligger her, til grunn for et foredrag forfatteren holdt på et seminar i regi av Litteraturhuset i Oslo: «Sannheten om Onkel Tom og Mowgli», 9. september 2011.

Del dette innlegget