Om å omgå det gjenkjennbare

Om å omgå det gjenkjennbare


Det er ikke vanskelig å se at tittelen er en kronglete setning. Det var et lite gjennomtenkt utsagn i en samtale, som har blitt stående som tittel for dette innlegget. OK. Kronglete eller ei; la oss se om det kan brukes likevel.

Edinburgh

Foto: Edinburh International Book Festival

Foto: Edinburh International Book Festival

I august 2008 var jeg Elisabeth Square Garden i Edinburgh. Jeg stod i kø for å komme i kontakt med en seriebokforfatter. Jeg var ikke alene. Den eneste ledige plassen var bakerst i køa …

Tilfeldighetene ville det slik at jeg var der denne dagen, egentlig var jeg i Edinburgh på en annen festival – og oppdaget at denne forfatteren skulle møte sitt publikum. Jeg stod i kø som representant for Litteraturfestivalen på Lillehammer.

To ganger tidligere hadde vi sent invitasjon til denne forfatteren – uten hell. Jeg hadde forsøkt å få kontakt med forfatteren via festivalens administrasjon, men mislyktes. Men jeg ga ikke opp, og gjorde tre ting:

  1. Tok en telefon til det norske forlaget for å få bekreftet at de ville støtte en invitasjon.
  2. Fikk en bekreftelse fra min kollega i administrasjonen om at en ny invitasjon ville bli sendt til forfatterens agent samme dag.
  3. Og, det viktigste: Jeg kom meg inn i salen, og etter at seansen var over gjorde jeg som de andre. Stilte meg i kø – for å få snakke direkte med forfatteren!
Dette var fjernt fra hva jeg hadde opplevd i Norge, både i og utenfor arbeid med festivalen. I tillegg til å fronte en ny invitasjon, og fordi jeg jo stod i denne køa, ble jeg nysgjerrig: Hva er dette? Hvorfor er køa så lang? Hva får de unge leserne til å vente mer eller mindre tålmodig? Hva får foreldre og besteforeldre til å gi denne tiden til køa? Hva har alle ungene i sekkene og veskene sine? Tankene jeg gjorde meg i denne køa er utgangspunkt for dette innlegget, og det gir tre perspektiv:
  • Leserens
  • Formidlerens (i denne sammenhengen også forleggerens)
  • Forfatterens

Altså ikke litteraturviterens eller kritikerens, mer den nysgjerrige enn den skolerte.

Serielitteratur

Serielitteratur er et ord! Tradisjonelt brukes ordet for å plassere. Rettere: For å sette på plass. Er det for å ufarliggjøre, stue vekk? Eller for å sortere vekk fra det som fortjener oppmerksomhet?

Foto: Cappelen Damm

Foto: Cappelen Damm

Serielitteratur er et ord. Har det ulik mening når bøkene er skrevet for voksne og når de er skrevet for unge lesere? Men sier det noe om at det er en serie bøker med noen fellesnevnere, eller brukes det for å plassere?Når voksne er målgruppe brukes (som oftest) ordet for å plassere, skape en avstand til den seriøse litteraturen. Det kan i mange sammenhenger oppleves som en motsetning mellom seriøs litteratur og serielitteratur.

Når ordet serielitteratur brukes om bøker til voksne dyttes boka (egentlig bøkene) ut i kiosken og til bladhyllene. Det må jo være et paradoks at det også er her salgsvinnerne og bestselgerne står, selv om det snakkes lite om det. Når serielitteratur brukes om bøker for unge lesere blir det en forsterking av at dette er bøker som er mindre seriøse.

Tilsynelatende er ikke serielitteratur så utbredt i den seriøse voksenlitteraturen. Tilsynelatende. Men bøker i serie, som skrives for voksne lesere, klassifiseres ikke som alltid serielitteratur. Hva med bøkene om Alberte, Cartarescues Orbitor-trilogi, Lars Saabye Christensens bøker Beatles, Bly og Bisettelsen – lista kan gjøres svært lang, selv om vi holder kriminallitteraturen utenfor!

I B&U-litteraturen er seriene derimot svært utbredt. Det er kanskje det det er mest av. I kjølvannet av plasseringa for voksenlitteraturen suges også det meste av B&U-litteratur med, vekk fra det såkalt seriøse. Det er ikke ordentlig litteratur, det er annenrangs, ikke seriøst og ”litterært stuerent”. Altså slik det i mange sammenhenger heller ikke er stuerent å skrive for barn og unge.

Foto: NBI

Foto: NBI

Men det finnes også skiller innenfor barne- og ungdomslitteraturen – bøker i serie er ikke (var ikke?) seriøse. Jeg skal jo ikke påstå at det ikke finnes både kvalitetskriterier og kvalitetsforskjeller, men det er ikke poenget her. Det er ordet serielitteratur som tradisjonelt har degradert bokseriene. Men ikke alltid: Hvorfor omtales bøkene om Svein og Rotta seriebøker, men ikke bøkene om Garmann?

Et annet moment er at barne- og ungdomslitteratur for mange er uinteressant som kunst. Men mange er heldigvis ikke alle – og tiden har gjort noe med innholdet i og opplevelsen av ordet serielitteratur. Det er stuerent nå. Det er derfor vi er her. Men la meg gå tilbake til tankene jeg gjorde meg i køa, og kort forfølge de tre perspektivene:

Leseren

WAHjortefot

Når barn/ungdom har lest ei bok de liker vil de lese den en gang til – eller en variasjon av den. Slik var det med meg også. Jeg ville altså kjenne igjen, men ikke ha det samme. Jeg ville omgå det gjenkjennbare.

For meg ble seriebøkene de viktigste trinnene i en lesestige. De fikk meg til å lese mer. Det var bøkene om Hjortefot som gjorde meg i stand til å strekke meg etter Hamsun, Solstad, Kjærstad, MacCarthy og Cartarescu.Slik tror jeg det også er for dagens unge lesere. Disse kjente, men likevel utforskende leseopplevelsene, disse omgåelsene, er en nødvendig erfaring. Det at du går på en vei betyr ikke at det er bestemt hvor du skal – det kommer mange veiskiller, mange kryss. Jeg sier ofte at Jeg vet ikke hvor jeg skal – men jeg kan veien dit. Serielitteraturen holdes deg i bevegelse. Den sørger for at du er underveis.

De viktigste formidlerne, bibliotekarene, kan veilede den sugne leseren utenfor allfarvei – på nye oppdagelsesferder, for å finne sine stigetrinn.

Formidleren

Foto: Gyldendal

Foto: Gyldendal

La oss holde oss til barne- og ungdomslitteraturen. Jeg jobber, i tillegg til å være forfatter, også som litteraturformidler. Jeg er opptatt av den gode formidlinga. Den som åpner, engasjerer og sår frø som ingen vet når skal høstes.

Serielitteratur er et ord, og i denne sammenhengen inngir det åpning og styrke. Kroken i øyet, det som får deg til å bla om, er det gjenkjennbare. Man trenger å vite hva det er før man kan gå utenom, før man kan finne de andre stiene.

Serielitteratur er en stifinner. Jeg er rimelig sikker på at dette gjelder både de som formidler litteratur for å gi leseopplevelse, og de som formidler litteratur for å skaffe gode tall på bunnlinja. Serielitteratur er veien, ikke nødvendigvis målet.

De gode seriene er tidsmarkører (ikke mange trodde på fantasy før Harry Potter) og peilemerker. Forlagene saler når hesten allerede er i galopp, de vil ri på salgsbølger. En suksess avler forsøket på mer av det samme, i ulike varianter. Da søker man det gjenkjennbare.

Det kan også virke som om kritikere, og forleggere, leser konservativt. De leser for å få boka til å passe inn i et system, for å få manus til å passe inn i det som allerede er. Et sentralt spørsmål blir da: Makter formidleren å se utenom det gjenkjennbare?

Er en god bok synonymt med god litteratur? God – for hvem? Kan det være så enkelt (men selvsagt er det ikke så banalt og enkelt som dette!) som at kvaliteten er god om leseren vil ha mer, ha ei slik bok til? Kan det være slik av kvaliteten ligger i etterkant av serielesningen? At uttellingen er en senskade?

 

Forfatteren

Jeg har skrevet mye i serie:

  • Opplesningsserier i radio
  • Serier for barne-tv
  • Thriller-serien EKSPRESS (5 bøker)
  • Boka PSYKO i serien SKUMRING (konseptuell serie, ulike forfattere)
  • Spenningsserien CARAVAN (4 bøker)

Når det gjelder de fire CARAVAN-bøkene var utfordringen, og oppfordringen, å skrive og skape en serie. For meg var det da viktig å omgå det gjenkjennbare!

Jeg ville ikke at det samme som skulle skje i hver bok – altså ikke skrive på fastlagt ”mal”. Jeg ønsket derimot å skrive en fortelling som hadde tv-serien som inspirasjon. Det var viktig med:

  • Langsomhet
  • Mange tråder
  • Ikke alle tråder skal nøstes opp
  • Spenne opp et stort lerret
  • Søke språklig trøkk
  • Jeg ville ikke skrive fantasybøker hvor alt er mulig.
  • Jeg ville søke det magiske, men det skulle være mulig!
Foto: Mangschou

Foto: Mangschou

Jeg forsøkte altså å bryte med det som allerede er – utfordre det som finnes. Det var nettopp dette som motiverte. Hvor vellykket det er får andre bedømme, men jeg oppdaget at det visstnok finnes god takt og tone innenfor serielitteraturen. En ting er at bøker i serier sjelden anmeldes, noe annet er at teksten vurderes opp mot det som allerede finnes. For å få teoriene til å stemme?

En ting er i alle fall sikkert: En kritiker søker det gjenkjennbare, og kan aldri være nyskapende! For er det sånn at en god seriebok må kunne stå for seg selv? Må den ha et avklart univers på plass allerede fra de første sidene?

Hva om det er nettopp dette jeg ville forsøke å bryte med, forsøke å utfordre? Jeg kan uansett ikke gjøre annet enn det jeg tror på. Selvsagt ønsker jeg som forfatter lesere som vil ha mer, som vil lese fortsettelsen, vil lese en bok til. Klart jeg vil at leserne skal stå i kø!

Tilbakemeldinger fra lesere viser med all tydelighet at de holder ut, fenges, og evner å sette sammen bilder hvor ikke alle brikkene dyttes inn i hånda på de første sidene.
Serielitteratur er et ord. Som formidler (dks) er det helt klart enklere å nå frem om det er et univers i omløp, enn om det kun er ei enkeltbok. Men det er ikke nødvendigvis et krav at det skal være et avklart univers. Om leseren står i kø ved kassa gnir vel både forlegger og forfatter seg i hendene …


Ordet

Darren Shan. Foto: Cappelen Damm

Darren Shan. Foto: Cappelen Damm

Tilbake til Charlotte Square Garden i Edinburgh. Bøkene til denne forfatteren jeg stod i kø for å få noen ord med er utgitt i nærmere førti land. De er oversatt til 31 språk og bare denne ene (ikke den eneste!) serien er solgt i over tjue millioner eksemplarer på verdensbasis, og åtti tusen i Norge.

Jeg stod lenge i køa før det var min tur til å møte og snakke med forfatteren. De som stod foran meg var unge lesere. Når det var deres tur åpnet de veskene og sekkene og trakk fram bøkene sine for å få dem signert. Forfatteren skriv i alle.

Darren Shan har skrevet Sagaen om Darren Shan og hans liv med vampyrer og andre farlige skapninger. Det sies at ”Bøkene er spennende og skumle på en gang, og appellerer til unge lesere som søker gode grøss”. Når det, endelig, etter to og en halv time i signeringskø, ble min tur, møtte jeg Darren Shan.Ingen av bøkene til Darren Shan er heller, så vidt jeg kan bringe på det rene, anmeldt i Norge – men altså likevel solgt i 80.000 eksemplarer. Munn til munn-metoden er altså sterkere enn ordet serielitteratur.

Foto: Cappelen Damm

Foto: Cappelen Damm

Det virket. Han kom til Lillehammer – og gjennomførte sine programposter. Det kom fan med sekker langveisfra for å møte ham, for å få bøkene signert. Men det var ikke så mange andre enn leserne som kom. Ikke en journalist var interessert! Heller ingen fra NBI. Hadde Darren Shan kommet i dag, med seminarets fokus på serielitteratur, hadde det muligens vært annerledes?

Serielitteratur er et ord. Ord er i endring. Seriebøker er ikke nødvendigvis perler, men det er jo heller ikke bøker som ikke er i serie. Men de gode seriebøkene er perler. De er perler på ei snor. De er bøker som står i kø.

Teksten var utgangspunkt for foredrag på Vislitt-seminar avholdt i NBI 13.03.2013

Del dette innlegget