Syndikatbøkenes heltemodige innsats

Syndikatbøkenes heltemodige innsats


Amerikanske Stratemeyer Syndicate sto for flere spesielle, heltemodige og syndikatstyrte seriekonsepter. De er ganske avfeldige nå, men var i glansen i lang tid.

Amerikanske Edward Stratemeyer startet sin virksomhet allerede i 1899, først ved å skrive seriebøker for barn, bøker med kommersiell suksess. Allerede bobseybarna-gulljakti 1904 utkom han med første bok i serien om Bobsey-barna, men da under pseudonym. Stratemeyer oppdaget at dersom han skrev under ulike forfatternavn som han selv kontrollerte, for eksempel Laura Lee Hope, Victor Appleton, kunne han utgi hos ulike forleggere og skape seg flere forfatteridentiteter.

Forfatternavnet ble slik en ”merkevare” i seg selv, en av identifikasjonsmarkørene for serien, som sammen med det sterke signalpreget på omslag og bokdesign skapte umiddelbar gjenkjennelse hos serienes målgrupper. Slik ble to store serier til; Hardy-guttene (første utgivelse i 1927) og Frøken Detektiv/Nancy Drew (første utgivelse i 1930).

 

Buy-out-sjefen

De tjue første bøkene med Hardy-guttene ble skrevet av Leslie McFarlane, en journalist med litterære aspirasjoner som skrev under navnet Franklin W Dixon. Han gjorde det for å ha noe å leve av. Stratemeyers konsept overfor sine forfattere var såkalte buy out-kontrakter. Forfatteren fikk et fast beløp pr bok, og royaltyinntektene gikk til Stratemeyer som videreformidlet ulike seriemanuskripter til ulike forlag.  Smart og smidig, særlig for Stratemeyer selv. Konseptet for bøkene, persontegning og storyline ble skapt av ham selv, og han endret og justerte manuskriptene. McFarlane fikk merke Stratemeyers endringer til gangs, men avfant seg med det, for å kunne tjene penger til den ”seriøse” forfattervirksomheten sin, som han for øvrig ikke ble kjent for.

Før oppstarten av serien sendte Stratemeyer følgende liste til Mc Farlane:

Frank Hardy, age 16, tall, dark high school lad, brother to Joe Hardy, age 15, fair, curly hair, high school lad. Both sons of Fenton Hardy, a well-known private detective, age 40, tall dark. Mrs Laura Hardy, small, slim, light like son Joe. Sweet singer.”

Stratemeyer ga henne ikke mye større spillerom enn å være bekymret mor, derimot drev han nitid casting på følgende tilleggsfigurer: Tante Gertrude – diktatorisk (men stolt av guttene) anlagt peppermø, Chet Morton – skøyer og vitsemaker, klassekamerat, sønn av eiendomsmekler, Perry Robinson (klassekamerat, slank, bokser), og de tre skolevennene Jerry Gilroy, Phil Cohen (jødisk) og Tony Prito (italiensk). Bayport kalte Stratemeyer det fiktive stedet der Hardy-guttene hører hjemme – en by med femti tusen innbyggere ved østkysten av USA. Etter hvert ble det lagt til flere personer.

Småborgerlig dydighet styrer verden

Poenget med personbeskrivelsen var ikke å skape dybde og la hovedpersonene gjennomgå en personlig utvikling. Poenget var stikk motsatt: Hardyguttene og deres foreldre og venner skulle være uforanderlige og selv ikke handlingene de var med på førte til noen erkjennelser ut over de sedvanlige småborgerlige dydene. Selve hovedpoenget skulle være å spille på gjenkjennelighet og dermed trygghet hos leseren, en trygghet som underveis i handlingen blir en kontrast til spenningen i fortellingen.

Tradisjonelt er en spenningsutvikling 1) presentasjon, 2) utdyping, 3) ponr (point of no return), 4) konfliktopptrapping, 5) klimaks/konfliktløsing og 6) avtoning, fortellingen ”lander”. I Hardy-guttene må det sies at punktene 1 og 2 er skjematisk, mens det er lagt større vekt på 3, 4 og 5. I tillegg er kontrakten med leseren at denne vet at det alltid (5/6) til slutt ”går bra” med Hardy-guttene: Det er selve spenningen og at rettferdigheten innsettes til slutt som er hovedpoenget.

Kriminallitteraturen har tradisjonelt et formelpreg, og selv om de første hardkokte versjonene innenfor denne sjangeren, som bøkene av Hammett og Chandler med et langt mer realistisk og komplekst persongalleri, kom omtrent samtidig med gjennombruddet for Hardy-guttene, blir formelpreget forsterket i serielitteraturen for barn og ungdom på denne tida. Det er den ytre spenningen og gjenkjenneligheten som er selve motoren i fortellingene.

Men etter hvert som kriminallitteraturen for voksne har utviklet seg, er parallellene til Hardy-guttenes univers påfallende. Dagens voksenkrim spiller også på gjenkjennelighet og ytre spenning med et oppskriftsmessig plot. Selve ”overraskelsen” eller oppklaringen er i seg selv oppskriftsmessig, der verden igjen og til slutt blir som før, eller i det minste normalisert.

Spenningsserier generelt kan derfor sies å ha et hovedmål: Å gjenopprette den allmenne ro, og orden og (falske?) trygghet. Det er grunn til å spørre om dette gjelder bare for barnelitteraturen i dag, når voksenbøker og krimserier overforer voksne folk med skjematiske helter på skjematisk kamp for rettferdigheten. Det er vel det oppskriftsmessige som har fått en så god krimforfatter som Kjell Ola Dahl til å kalle krimsjangeren ”vår tids legeroman”?

Det er dermed interessant å lese Hardy-guttene i et historisk lys og våge en påstand:  De første seriebøkene for barn etablerer moderne spenningsserier, uavhengig av alder.

 

A first class fraud

Hardy gutteneSelv om serien om Hardy-guttene altså kom til å fungere svært repeterende, forteller i alt 110 utgivelser på norsk fra 1950,om suksess og mange lesere. De seinere åra er det kommet en ny serie kalt The Hardy Boys: Undercover Brothers, som understreker at også denne serien tilpasser seg fjernsynsmediet. Betydningen av denne serien er mindre.

Om Hardy-guttene er guttelesing, så forsto Stratemeyer-syndikatet tidlig at såkalte pikebøker var minst like viktige. Serien om Nancy Drew ble en verdenssuksess med oversettelser til 45 språk og 80 mill solgte eksemplarer fra oppstarten i 1930. På norsk ble hun lansert som Frøken Detektiv, et såpass pyntelig navn at det seinere ble til det originale navnet. Og 103 titler på norsk forteller at frøkna ikke sto tilbake for gutta i leserinteresse. Mange av titlene ble for øvrig utgitt av Forlagshuset, som ble eid og drevet av familien Lionæs, der en av de mest kjente familiemedlemmene het Åse Lionæs, svært sentral i Arbeiderpartiet og etter hvert i den norske Nobelkomiteen. Kan det være at noen idealer fra Nancy ble videreført til Åse, eller lo hun (Åse, altså) av denne usannsynlige heltinnen?

Nancy Drew ble skrevet på samme måte som Hardy-guttene, under forfatternavnet Carolyn Keene sørget Edward Stratemeyer for at Mildred Wirt Benson og Harriet Stratemeyer Adams skapte et ikon i barne- og ungdomslitteraturen. Stratemeyer kalte seg spøkefullt for  “a dime novel writer” som tidlig fikk det klart for seg at sjangeren er “a first class fraud”.

Hvis sjangeren er litterær svindel, kan det hende at han mente måten seriene ble skrevet på: med anonyme forfattere under et fiktivt forfatternavn. Og så hemmelig holdt Stratemeyer-konsernet hvem som sto kunne være Carolyn Keene, at Authors Guild i USA, altså selveste forfatterforeningen, i krigsåra tilbød denne forfatteren medlemskap, til de ekte forfatternes munterhet.

 

Et fortellerrom med lav terskel

Lenge forble Nancy slik Stratemeyer bestemte henne: En smellvakker Miss America av typen superjente som i tillegg til å sitte godt i det er så rask i hodet og smart at hennes like knapt kan finnes, selv ikke blant alle homecoming queens. Ikke bare snakker Nancy fransk, hun kan male, spille bridge, kjøre racerbåt og er kort sagt den drømmende småborgerlige svigerfars knusktørre drøm. Landskap: Den fiktive byen River Heights. Familie: Far og advokat Carson Drew, husholderske Hanna Gruen (mora er død). Venner: Bess Marvin og George Fayne og – ikke minst – kjæresten, eller hva vi skal kalle ham, Ned Nickerson (!)

Det er lett å latterliggjøre Nancy Drew. Hun er like mye pappfigur som Hardyguttene, et syndikatprodukt der den intellektuelle sløvhet hun er et produkt av, overgår hennes skjønnhet.  Det er lett å påpeke at hun også er en urealistisk figur, akkurat som to evige og nylig kjønnsmodne forstadskloke middelklassemådigheter neppe finnes i virkeligheten. Men det spørs om den kritikken ikke skyter langt over mål.

Seriene om Hardy-guttene og Nancy Drew spiller på klisjéaktige gjenkjennelser i landskap, omgivelser, omstendigheter og relasjoner for å kunne etablere et fortellerrom med lav terskel. Det er selve spenningen og det heroiske og at de som utfører det er unge, som appellerer. Hardyguttene og Nancy Drew opererer i bekymringsløse forhold, men utenfor dem er den store slemme verden som de til stadighet må redde. For en deilig drøm for et ungt menneske som spør seg om ikke nærrelasjonen gir grunn til bekymring og at verden utenfor er et eventyr, eller som merker at hjemmet er tryggheten selv og som vet at verden er full av farer og faenskap! Det hviler en salgssterk rêverie i en forenklet forestillingsverden der helt eller heltinne er uslåelig.

 

Nancy er feminist

Froken detektiv(1)Nancy Drew er også interessant i et annet perspektiv: Hun er dama som får til alt. Hun er heltinne. Og da kvinners rettigheter og muligheter ble en del av både den private og offentlige hverdagen, kunne ikke Nancy Drew lenger leses som bare en perfekt liten frøken. Handlekraften hennes ble studert med andre lesebriller.
Nina Méd har lest henne slik, bl.a. i artikkelen Jakten på Pippis og Nacy Drews arvtagere (Årboka Litteratur for barn og unge 2008, red Kaldestad og Vold), der hun nedfeller følgende hovedpunkter i  en heltinnefortelling:

1) Heltinnen er selv hovedperson og den bestemmende drivkraften i historien

2) likhetsfeministisk utgangspunkt: Heltinnen skal utføre en dåd i løpet av historien

3) heltinnen er grenseoverskridende, beveger seg grenseløst mellom offentligheten og privatsfæren, og overskrider synlige og usynlige grenser satt for deres kjønn og alder.


At Nancy Drew fikk slike heltinneoppgaver skyldes nok hennes kvinnelige forfattere, men også rollene som ble gitt i konseptet for serien om henne. Var Stratemeyer forut for sin tid? Eller bare på høyde med den? Kanskje tenkte han ikke annet enn at det lå et stort lesermarked blant jenter. Like fullt fikk Nancy en heltinnerolle blant høy og lav i kvinnebevegelsen. I følge den amerikanske forfatteren Melanie Rehak i sin bok Girl Sleuth – Nancy Drew and the woman that created her, var det ikke få som gjorde henne til et feministisk ikon. At dette ikonet får et janusansikt når bøkene blander spissborgerlig snusfornuft med fryktløs konvensjonsfrihet, synes jeg gir Nancy Drews heltestatus en ironisk vri som også passer mang en smart feminist.

Men også mannlige forfattere interesserte seg for henne. Tormod Haugens roman På sporet av Frøken Detektiv (1993) preges av fascinasjonen over figuren Nancy Drew og serielitteraturens innflytelse ikke bare i litteraturen, men også i våre liv.

 

Ikonisk og ironisk

Tilsvarende tilnærminger i tale og fest, overhørt og debattert, heftig så vel som begeistret, har fått meg til å spørre om det bare er feministiske idealer i seg selv som gjør henne til heltinne, og om ikke Nancy Drews evne til å tilpasse seg skiftende tider spiller en større rolle. I sine siste år fikk eller ble hun gitt en dybde hun ikke hadde, og det er kanskje denne dybden Haugen kom på sporet av, og ikke bare den tapte tids Drew.

Det er som om janusansiktet på en side er ikonisk, på den andre ironisk. Det er neppe syndikatet som gir henne janusfjeset og ironien, snarere er det en samtid der masseunderholdningen blir gitt en dypere betydning.

Det understrekes i mye av det foruroligende som hun utsettes for. Omslagene på de amerikanske 80-tallsutgavene viser henne flere ganger i utsatte posisjoner, heltinnen står ikke lenger støtt i stormen. Det er som om samtida henter inn Nancy Drew.

Det har samtida for lengst gjort med Hardy-guttene. Selv om de går undercover, er deres heltestatus blant menn altfor pyntelig og heller ikke er det stort foruroligende eller dobbelt ved dem. Antihelten står sterkere blant menn. Om Hardyguttene appellerer til guttunger, synes jeg å merke at menn minnes dem sterkere med et taperaktig nostalgisk vemod enn maskulin begeistring. Hva dette forteller om vår egen tid, skulle jeg gjerne tatt for meg.

Jeg tipper at Hardyguttene humper mot kremasjonen, mens Nancy, trygt installert på feminismens pleiehjem, er tunghørt og bekymret. De serieheltene som besøker henne der digger dataspill, sex og vold og rock’n roll. De forteller gamla skumle ting. Kanskje uvitende om at Nany etterpå tar en tjall på bakrommet og ler?

Del dette innlegget