Skriveverksted i Teheran

Skriveverksted i Teheran

 

Fordi NBI har sin egen forfatterutdanning, ønsket Children’s Book Council at vi skulle stå for et to dagers skrivekurs for unge, kommende iranske barne- og ungdomsbokforfattere. Skrivekurset ble min primæroppgave under oppholdet i Teheran.

Mye av barnelitteraturen i Iran er sterkt preget av den egne, persiske tradisjonen, der henvendelsen til barneleseren, og dermed også fortellerstemmen, for det meste er skrått ned. Ungdomslitteratur står ikke sterkt, selv om det sikkert foregår mye lesing under radaren av utenlandsk litteratur.

Iran er et prestediktatur der ytringsfrihet i prinsipp og praksis ikke er tillatt, men der ytringer og modig arbeid utføres, særlig av mange kvinner. Jeg har hatt skrivekurs i Midtøsten før, og var forberedt på å møte stemmer som gjerne påpekte hva som kunne skrives og hva som ikke passet seg. “Guidance” er et uttrykk som brukes om slik sensur eller pålegg om selvsensur. Det utøves av både myndigheter, litterater og forfattere selv.

books-690219_1280

Foto: Pixabay

Men heldigvis. Jeg møtte 12 unge forfattere, fem karer og sju damer, mange under 30, noen med bok på trappene, andre med noen utgivelser bak seg allerede. To unge og svært dyktige tolker sto for grundig formidling via engelsk.

Det kan være et problem ved seminarer som dette, at vi må gå veien om et annet språk, og slik mister mange vesentlige språklige virkemidler, uttrykksmåter og konnotasjoner. Men her ble dette ikke en vesentlig hindring, takket være tolkene.

De 12 virket godt orientert, og selve situasjonen ved start minnet ikke lite om å ha forfatterstudenter på skrivekurs første dag. Forsiktig først, noen sjenerte, angst for å måtte lese høyt, alt det som preger et skrivekurs før det løsner. Og løsne gjorde det etterhvert, for her stilte alle med et ønske om å lære.

De innledende skrivekursene i NBI har intuitive oppgaver, der det spontane og sanselige står i sentrum. Det er mange kurs i kreativ skriving som legger vekt på smarte teknikker og kjappe oppskrifter, men den usensurerte skriften er ofte den beste måten. Den er svært enkel, og hele vitsen er å la være å stenge for skriften. Mange ferske forfattere har en redaktør i hodet når de skriver, en lei redaktør som hele tida hvisker at det aldri er bra nok. Men forfattere trenger å bygge tekstforråd, og et skriveverksted kan innledningsvis snarere være et notatverksted, der innfall, tekstbrokker, tankesprang og ufrivillig poesi plutselig dukker opp på arket.

Alle fikk beskjed om ikke å kaste noe, men tvert om ta vare på alt som blir skrevet på denne måten. Slike tekstbiter kan gjemme på alt fra formuleringer til ideer som en kanskje ikke trodde passet noe sted, men som med ett er den biten i Puslespillet Bok som manglet.

29 (2)

Irans barnelitteraturhistorie. Foto: NBI

Etter første kursdag var det tydelig at også denne gruppa gjerne ville skrive innenfor en tradisjon som blander folkediktning med en slags fantasy. Det var overraskende mange som skrev om vampyrer, flaggermus, kjemper og djinner, få av dem skrev slik at det framkom tydelige karakterer i teksten.

I kurset poengterte jeg at dyr og figurer i barnelitteraturen som oftest er forkledde mennesker, og at teksten og fortellingen bør ha en innebygd sannsynliggjøring av hvorfor det er nødvendig med forkledning og at de bør spørre seg hvorfor ikke like godt karakterene kan være mennesker dersom det ikke er nødvendig at de er forkledde mennesker. Dette utløste en interessant samtale som fortalte meg at det kunne være nødvendig å arbeide med barnelitterær egenart og karakterer i fortelling neste dag.

Hvor vellykket dette skriveverkstedet var, må deltakerne svare på, men jeg hadde inntrykk av at de var fornøyd, i alle fall om jeg skal dømme etter interessen som de uttrykte for å fortsette flere dager, og om jeg kunne komme igjen, osv.

Det er vanskelig for meg å få et grundigere innblikk i hvor den enkelte sto rent litterært. Det var mange gode bidrag, og jeg merket meg at det er stor tro på ordet og dets slagkraft, og en sterk vilje til å organisere seg i frivillige og uavhengige miljøer. Og blant de unge som skriver: Orientering utover landegrensa, søking etter ny kunnskap om skriving.

Det forteller i grunnen sitt, i et land som i en tøværsperiode inviterer inn vestlig næringsliv (Kina er allerede til stede), men som skrur igjen på ytringsfriheten samtidig. Hvor lenge kan en så repressiv politikk lykkes i et land med så mange unge, høyt utdannete kvinner og menn?

 

 


Se alle artiklene fra Iran

 

Del dette innlegget