Språk, migrasjon og sanselighet

Språk, migrasjon og sanselighet

En presentasjon av H.C. Andersen-prisvinner Maria Teresa Andruetto

Maria Teresa Andruetto

Maria Teresa Andruetto © Privat

Den argentinske forfatteren Maria Teresa Andruetto ble tildelt H.C. Andersen-prisen den 19.mars 2012. Vinneren ble annonsert under en pressekonferanse på Barnebokmessen i Bologna. Prisen har fått navn etter den danske forfatteren Hans Christian Andersen og har blitt delt ut siden 1956 av organisasjonen International Board on Books for Young People (IBBY). Andruetto er den første spanskspråklige forfatter som mottar denne ærefulle prisen.Maria Teresa Andruetto ga ut sin første bok da hun var førti år gammel. Hun har publisert lyrikk, romaner, noveller, artikler, essays og teater for både barn og voksne. Bøkene hennes dekker et bredt spekter av temaer. For å illustrere noen av disse temaene vil jeg trekke frem eksempler fra to av hennes diktsamlinger: Amerikansk drøm og Pavese kodak.

Et av de store temaene i Andruettos arbeid er migrasjon. Andruettos far var italiener, han kom til Argentina sammen med familien sin i begynnelsen av 1948. Moren hennes var datter av en italiener som hadde bosatt seg i Argentina. Andruetto har tatt opp spørsmålet om tilhørighet i mange av tekstene sine, blant annet gjennom krigshistorier fortalt av hennes foreldre og besteforeldre. I Andruettos hjem fantes det to språk, argentinsk og italiensk. I hennes tekster dukker det alltid opp noen italienske ord mellom de argentinske ordene. Språk er en annen viktig del av migrasjonstematikken. Som vi vet er språket nøkkelen som muliggjør dialog mellom to kulturer og det vil alltid kreves en innsats, en tilpasning, en forhandling mellom morsmålet og det andre språket. Mange av Andruettos tekster har språket som et sentralt tema, et grunnleggende problem som må løses av hovedpersonene.

I diktsamlingen Amerikansk drøm handler alle diktene om migrasjon, historiene som folk bærer videre til nye steder, historier om hva som har skjedd og hvordan det har skjedd. I denne samlingen finnes et dikt om en jente fra Ukraina som har hele familien sin splittet i flere retninger. I diktet spør et «jeg»: «Hvordan går det med landet ditt?» Og jenta svarer: «Verre», for deretter å fortelle om sin far som bor på den ene siden av verden, og sin mor som bor på den andre siden, og hun selv som er på vei til Gerona.

I denne samlingen finnes det også et dikt om et skrik som vokser inni en, et skrik som bare sier: Dra hjem! Men hvor er hjemme? Diktene fra denne samlingen er svært aktuelle i den verden vi lever i idag, med forflytningen av mennesker på tvers av landegrenser som skjer enten vi vil eller ikke.Andruetto har en veldig spesiell måte å beskrive de indre mentale og følelsesmessige verdener på. Hun bruker en slags fotografisk fremstillingsform for dette. I diktsamlingen Pavese kodak finner vi noen veldig fine eksempler på dette: Her fungerer det som fortelles som fotografier, som «snapshots»,  med en stemningsfull appell, som skaper en intens forbindelse mellom bildet og den som ser på. Her er det et eksempel fra diktsamlingen Pavese kodak, fra diktet med tittel ”Kodak”[1]:

Jeg så,
gjennom linsen på en Kodak
den han tok bilder av krig med
før døden oppløste

hans pupiller og overførte, til mine øyne
smerten av å se på meg selv sønderknust
av fraværet.

Andruetto: Sueño americano

Andruetto: Sueño americano Andruetto: Pavese/Kodak

Pavese kodak-samlingen presenteres i to parallelle serier av tekster: én serie utgjør en kontinuerlig flyt av sansninger og beskrivelser fra det daglige livet mens den andre serien har noen slags stopp, partier som fungerer som brudd med dagliglivet og det vanlige. Diktene i denne boken har en spørrende form, det er nesten som om de spør om det er mulig å ta vare på menneskenes indre bilder, indre minner og forestillinger. Hvordan er det mulig å ta vare på de verdifulle bildene blant så mange andre bilder? Hvordan skiller man ut de vakreste indre bilder fra en ustoppelig bølge av bilder gjennomsyret av dagligdagse banaliteter som drukner i all sin forgjengelighet og repetisjon. Hvordan kan man overføre disse bildene til språket? Et språk som noen ganger drukner i det store livet? I diktet «Hamaca» (Husken): [2]

Jeg ligger i senga
                 (Sykepleieren
                 heter Erminda)
gjennom vinduet med utsikt over gårdsplassen,
glir min søster forbi i en hengekøye.
moras-trærne glir også forbi, sommeren,
sirissene. Det må være oktober denne
ettermiddagen, eller november
og varmen er plagsom, for min far
har løsnet på slipset,
merkelig nok,
der han kommer hjem fra jobben
Jeg ligger i sengen. Og Ana glir igjen forbi
levende og glad i en hengekøye.
Luften måtte være laget av glass
denne ettermiddagen.

I dette diktet skapes en intens bue mellom bildet og den som ser på: et jeg som ligger i sengen. På spansk brukes uttrykket «estar en cama» når man er syk, «jeg er liggende» sier man, og det betyr at nå er jeg syk. Det jeget som snakker i diktet er syk, og samtidig så levende, så tilstede, alle sansene er tilstede: det visuelle, luktene, det taktile og smakene (bjørnebær, sommer, sirisser og varmen) alt er registrert med et øyekast, det øyet som ser og blir sett. Alt er fanget i en slags fascinasjon for å registrere det som finnes der ute, eller glir forbi. Det er slik Pavese kodak presenterer livet i det små. Med bl.a. spøkelser og de døde, til og med de døde hun selv aldri har møtt men kun er blitt fortalt om fra sin far. Her er det et utdrag fra diktet «Del latin recordis» (Fra latin recordis) [3]:

(…) Han snakket om krigen,
om årene da han rømte,
Paolo og Etiopias favn.
hun gjemte brevene som pleide å komme under tallerkenen,
og hun visste navnene på de fjerne fetterne.
Noen ganger i de tidlige høstkvelder, husker hun
Pascoli og folket hun aldri har sett (…)

Det er alltid minner om krigen i tekster til Maria Teresa Andruetto, en krig som besteforeldrene og faren hennes opplevde, og som hun gjenopplevde via deres fortellinger. I denne samlingen er de levende også fanget av et blikk fylt av spørsmål og mysterium, og erindring. Her et dikt, «Lunes» (Mandager)[4]:

På mandager kom alltid
faren min seint på ettermiddagen
og hadde med seg mørk sjokolade.
Mamma leste høyt for oss i den store sengen
Onkel Toms hytte.
Vi likte mandagene,
Vi likte å gråte av triste
fortellinger, lide med de svarte
mens vi spiste mørk sjokolade.

Andre temaer som er viktige i Maria Teresa Andruettos tekster er urettferdighet, kjærlighet, fattigdom, vold og politikk. Andruetto har tatt mange kamper innen litteraturverdenen i Argentina. Blant annet har hun snakket om å fornye språket i litteraturen, og hun snakker om litteraturen som identitetsbygger. Hun har satt i gang debatter om det som kalles allalder-litteratur.

Jeg leste at her i Norge var forfatter Jon Fosse en av de første til å navngi og peke på fordelene ved en sjanger som ikke bare var for barn, men som kunne leses på flere plan også av voksne. Dette skrev han i en kronikk i Dagbladet i 2008: «Skal barnelitteraturen bli seriøs litteratur, må den så å seie oppheve seg sjølv som barnelitteratur og bli til litteratur. Det vil blant anna seie at den ikkje må være skriven med vekt på tilpassinga til barn, men med vekt på den estetiske autonomien, og i så fall endrar barnelitteraturen karakter frå å vere skriven utelukkande for barn til å vere skriven også for barn, og dermed blir den til det ein i seinare tid har snakka om som all-alder-litteratur»[5].

Maria Teresa Andruetto er den argentinske forfatteren som siden 80-tallet har snakket mest om allalder-litteratur: «Spørsmålet om kategorisering er et behov som kommer utenfra. Jeg har alltid vært mistenksom til kategorier som «barnebokforfatter» eller «voksenbokforfatter», «essayist», «poet» og lignende. Jeg anser meg selv som en forfatter, punktum»[6].

Andruetto har jobbet siden 1984 for at barnelitteraturen skal plasseres som et kulturelt produkt av samme størrelsesorden som den voksne litteraturen. Hun har gjort dette gjennom lærerutdanningen i Argentina og etableringen av spesialiserte forskningssentre. Situasjonen for barnelitteraturen i akademia er fortsatt vanskelig, ifølge Andruetto: «Det er en vedvarende kamp for barnelitteratur som fag innenfor det akademiske feltet, der plassen fortsatt er svært marginal»[7].

I et foredrag Pasajero en tránsito[8] skriver hun: «hva skal vi med bøker, hvorfor skal vi lese, fortelle en historie, høre på en historie midt i en verden som dør av sult og katastrofer? Vi må skrive fordi det vi skriver kan være til hjelp, kan vente på andre og kan lytte til andre. Fordi litteraturen fortsatt er metaforen om livet som bringer sammen den som snakker og den som lytter. Litteraturen er fortsatt vår måte å delta i et mysterium på, litteraturen har muligheten til å helbrede oss med ord, litteraturen kan plukke opp våre spredte deler. Feste dem. Litteraturen kan sette lys på våre mest ugjestmilde områder og fortelle oss at i mørket er det også lett å vise at alt i verden, selv det mest miserable, har et lys. Som maleren i det gamle Korea, som malte trær som fuglene trodde var ekte.»

*

Maria Teresa Andruetto vil motta H.C. Andersen-prisen 25.august i London under seremonien «Congress 2012» Crossing Boundaries: Translations and Migrations organisert av International Board on Books for Young People (IBBY).

 

Bibliografi over tekstene til Maria Teresa Andruetto:

Romaner: Tama (Alción, 2003), La mujer en cuestión (DeBolsillo, 2009) og Lengua Madre (Mondadori, 2010), las nouvelles Stefano (Sudamericana, 2001), Veladuras (Norma, 2005) og La niña, el corazón y la casa (Sudamericana, 2011).

Noveller: Todo monimiento es cacería (Mondadori, 2012)

Lyrikk: Palabras al rescoldo (1993), Pavese (1998), Kodak (2001) y Beatriz (2005) en Ediciones Argos, Pavese/Kodak (Del dock, 2008), Tendedero (CILC, 2010) y Sueño Americano (Caballo negro, 2009)

Barnebøker: El anillo encantado (1993), Huellas en la arena (1998), La mujer vampiro (2001), El País de Juan (2005), El árbol de lilas (2006), Trenes (2009), El incendio (2009), Campeón (2010), La durmiente (2010), Solgo (2011) y Miniaturas (2011).

 

Presentasjonen og oversettelsene av Andruettos dikt er ved Veronica Salinas, med tillatelse fra Maria Teresa Andruetto. (Andruettos forfatterskap er per i dag ennå ikke oversatt til norsk).

 

Bibliografi

Andruetto, Maria Teresa (2008) Pavese kodak. Poesía Pez Naufrago. Ediciones del Dock. Argentina.

Andruetto, Maria Teresa (2009) Sueño americano. Caballo negro editora. Argentina.

Andruetto, Maria Teresa (2009) Pasajero en tránsito. «Hacia una literatura sin adjetivos». Comunicarte, Cordoba, Argentina.

Andruetto, Maria Teresa. Websiden: http://www.teresaandruetto.com.ar/

Nordahl Marianne (2008) Barnebøker som ble voksne. En artikkel om barnelitteratur, publisert i forsking.no http://www.forskning.no/artikler/2008/september/19….

La Rota, Santiago (2012) Monólogo para todas las edades. En artikkel om Maria Teresa Andruetto. http://www.elespectador.com/impreso/cultura/articu….


[1] Kodak// Yo miraba, /tras la lente de una Kodak/ con la que él sacó fotos de la guerra,/ antes que la muerte disolviera

sus pupilas y delegara en mis ojos/ el dolor de mirarme devastada/ por la ausencia.

[2] Hamaca// Estoy en cama/ (la enfermera se llama Erminda)/Por la ventana que da al patio, /mi hermana pasa a bordo de una hamaca./ Pasan también las moras, el verano, / las chicharras. Ha de ser octubre,/ como esta tarde, o tal vez noviembre,/ y el calor agobia, porque mi padre/ que llega del trabajo, se ha soltado,/ cosa extraña, la corbata. Yo estoy/ en cama. Y Ana que pasa alegre,/ viva, a bordo de la hamaca. / Habrá sido de vidrio el aire,/ como esta tarde.

[3] Del latin recordis /(…)El nombraba la guerra, /los años escapando, el abrazo / de Paolo y Etiopía. Ella escondía / bajo el plato las cartas que llegaban, /y les sabía los nombres a los primos /lejanos. A veces en las tardes /recientes del otoño, ella recuerda /a Pascoli y a un pueblo que no ha visto (…)

[4] Lunes// Los lunes mi padre llegaba tarde/ y traía chocolates amargos./ En la cama grande, mamá nos leía /La Cabaña del Tío Tom./ A nosotras nos gustaban los lunes,/ nos gustaba llorar por tristezas/ de cuento, sufrir por los negros/ mientras comíamos chocolates Suchard.

[5] Marianne Nordahl ”Barnebøker som ble voksne” http://www.forskning.no/artikler/2008/september/19…

[6] Santiago La Rotta. Monologo para todas las edades. En artikkel om Maria Teresa Andruetto. http://www.elespectador.com/impreso/cultura/articu…

[7] Sitat fra intervjuet med Maria Teresa Andruetto, publisert  19/03/12 i avisen Clarin: http://www.revistaenie.clarin.com/literatura/infan…

[8] Pasajero en transito er et foredrag Maria Teresa Andruetto skrev i året 2000 i Kongresset for barnelitteratur organisert av universitetet i Comahue, Cipolleti. Rio Negro Argentina.  Foredraget er en del av noen essays: «Hacia una literatura sin adjetivos» (Comunicarte, Cordoba, Argentina. 2009).

 

Del dette innlegget