Verden er full av ideer – en samtale med Tor Åge Bringsværd om hans serieunivers

Verden er full av ideer – en samtale med Tor Åge Bringsværd om hans serieunivers

Hodet har mange rom

Du har jobba med serier hele ditt liv. Har du oversikt over alt du har gjort?

Tor Åge: Nei ikke helt, men sånn omtrent. Jeg må vite hva jeg holder på med.

Du jobber med flere parallelle skriveprosjekter samtidig? Er det sånn skriveenergien din fungerer?

Bringsv-rd-Tor-ge_foto-

Foto: Roger Phil

Tor Åge: Ja. For meg er det naturlig å tenke at hodet har mange rom. Jeg sitter i étt rom og jobber med en ting, og så står jeg plutselig fast. Da prøver jeg litt til, om jeg kan komme videre. Men hvis jeg ser at jeg står veldig fast, blir jeg ikke stående og stange hodet i veggen. Da åpner jeg døren inn til et annet rom, lukker døren godt bak meg, har tette fine vegger rundt meg, og så jobber jeg med noe helt annet.

Når jeg kommer tilbake til det rommet jeg var i først, så har ofte problemene løst seg av seg selv, fordi underbevisstheten har løst dem. Jeg tror det er veldig viktig å jobbe på lag med underbevisstheten sin. I gamle dager sa vi at vi skulle sove på det. Det er veldig fornuftig.

 

Foto: Gyldendal

Foto: Gyldendal


Du har jobba med serier hele ditt liv. Har du oversikt over alt du har gjort?

Tor Åge: Nei ikke helt, men sånn omtrent. Jeg må vite hva jeg holder på med.

Du jobber med flere parallelle skriveprosjekter samtidig? Er det sånn skriveenergien din fungerer?

Tor Åge: Ja. For meg er det naturlig å tenke at hodet har mange rom. Jeg sitter i étt rom og jobber med en ting, og så står jeg plutselig fast. Da prøver jeg litt til, om jeg kan komme videre. Men hvis jeg ser at jeg står veldig fast, blir jeg ikke stående og stange hodet i veggen. Da åpner jeg døren inn til et annet rom, lukker døren godt bak meg, har tette fine vegger rundt meg, og så jobber jeg med noe helt annet.

Når jeg kommer tilbake til det rommet jeg var i først, så har ofte problemene løst seg av seg selv, fordi underbevisstheten har løst dem. Jeg tror det er veldig viktig å jobbe på lag med underbevisstheten sin. I gamle dager sa vi at vi skulle sove på det. Det er veldig fornuftig.

Hvis jeg står fast i noe, løser jeg gjerne Sudoku på senga om kvelden… for å tenke på noe helt annet.

Tor Åge: Ja, ikke sant! Det er mange som sitter på kafé og drikker øl og jamrer over at de ikke får til noe skriving mer, og at nå er det slutt. Da sier jeg: Jobb med noe annet! Eller gå og legg deg.

Det er jo forskjell på forfattere, om de skriver på den ene Store Tingen, eller holder på med flere prosjekter samtidig.

Tor Åge: Jeg er en sånn litterær… jeg driver vekselbruk, ikke sant. Jeg tror det er viktig å gjøre flere ting. Når du er ferdig med en roman, er du sliten. Men det er bare den romandelen av hodet som er slitent. De andre delene av hodet står og sparker som ville hester: ”Skal vi ikke snart komme oss videre her med alt det andre? Nå har du holdt på med den dumme romanen så lenge..” For meg funker det å holde på med mange ting samtidig. Jeg vet ikke helt hvor mye jeg holder på med nå, jeg. Men det er en god del.

Kan du bli sliten av å være morsom når du skriver?

Tor Åge: Jeg synes ikke man skal være morsom, jeg.

Men da tror jeg det skjer naturlig hos deg..?

Tor Åge: Jeg mener at ting som ikke skjer naturlig, de bør ikke skje.

Det er jo det jeg mener med å skrive i det hele tatt. Du har noen ting og så begynner du å utforske det. Du går inn i et værelse og forteller hva som er i værelset. Men hvis du har fortalt det, og det ikke er noe mer… det blir ingen bok av det, altså! Men kanskje er det ei dør i det rommet. Og utenfor døra er det en trapp, og så er det en gang, og et nytt rom… Da er det stoffet som trekker deg, og da henger du på slep etter stoffet og blir dratt inn i et eller annet. I motsatt tilfelle blir du en polarhund som går foran og trekker sleden etter deg. Og da blir det påfunn.

Du er ikke den plotforfatteren som sitter og finner opp skjemaer?

Tor Åge: Nei. Da blir du en polarhund. Du skal bare henge deg på slep og se hva som skjer. Det kunne aldri falle meg inn å lage noe synopsis. Det skal være lek. Jeg er spent på hva som skjer neste dag.

 

Fra bok til app: Hva med snakkeboblene?

 

Foto: Gyldendal

Foto: Gyldendal


Lina (trekker opp ei bok): Jeg tok med en av mine barndomshelter – Ruffen. Nå leste jeg at Ruffen er blitt app. Hvordan har du det med det? At han har fått et nytt digitalt liv?

Tor Åge: Jeg synes det er veldig moro.

Har du vært med på noe tilrettelegging av boka fra papir til digital utgivelse?  

Tor Åge: Jeg var med på å dytte alt over på Thore! Jeg sa til forlaget: ”Dette må dere snakke med Thore Hanssen om”. Og Thore visste ikke hvor mye arbeid det var, så han sa ja!

Både Tambar og Karsten og Petra er blitt app’er etter at bøkene kom. Det går helt greit! Jeg tror dette har kommet for å bli.

Men føler du at dette skaper nye rammer som gjør at du må jobbe annerledes når du skriver?

Tor Åge: Nei, det synes jeg ikke. Jo en ting er det: Jeg har likt å ha talebobler i bildebøker. Jeg tror jeg var den første som innførte det i Norge. I tillegg til teksten har man talebobler, og det kjenner barn igjen fra tegneserier. Men det er ikke noe populært når det gjelder app’er!

Å, de vil ikke ha det? Jeg trodde de laget app’er med talebobler man kan trykke på, og så sier noen replikken med en annerledes stemme? 

Tor Åge: Nei, jeg sa det med vanlig stemme selv, jeg!

Jeg liker talebobler. Jeg synes det gir en merverdi, det er en utvikling av bildebøker. Jeg tror jeg begynte med det da jeg utvikla Løveungen og Frøken Kanin. De har blitt mer og mer kommenterende, og det synes jeg er morsomt. Når de for eksempel er på besøk i Oslo og hilser på kongen, eller er på tur i København, er det Frøken Kanin som kan og vet veldig mye. Løveungen er veldig imponert over henne, og hun legger ut for ham, vet du, han som ikke skjønner bæret av noen ting. Og den dialogen holdes i taleboblene, utenfor selve hovedhandlingen. De som vil lese taleboblene, kan henge på, de andre kan la være. På den måten blir det en rikere bok. Det er noe som har vært spennende med seriebøker, at man kan utvide universet og forandre ting på en helt annen måte enn ellers.

Karsten og Petra-familien vokser

 

Foto:Cappelen Damm

Foto:Cappelen Damm


Du har utvikla karakterene dine og blitt glad i dem, og plutselig får de en ny venn lenger ute i serien, som plutselig kommer inn som en ny karakter.

Tor Åge: Ja! Og det er viktig. Det er vanlig å tro at seriebøker er lettere å lage. Det sier folk som aldri har lest seriebøker. Eller, da har de lest de gærne seriene. Det som er det fine med en serie, er at du har muligheten til å la personene utvikle seg, la dem forandre seg, få nye venner.

Jeg brukte dette i de tre første bøkene om Karsten og Petra. I den første boka er det Karsten som begynner i barnehagen, og han kjenner ingen. I neste bok er det Petra som er ny, og hun møter en gutt, og han har en løveunge med seg. I den tredje boken, er de bestevenner. I boken etter der, er det morfar som kommer inn i butikken til pappaen til Karsten, og skal kjøpe en presang til en pike på fem år. De voksne kan også bli kjent med hverandre. Du kan lage et større univers, ved at du finner ut at kosedyrene til Karsten og Petra også må leke sammen og snakke sammen. Petra har alltid ønsket seg en hund, så la henne få det, i en av bøkene!

Hvor gamle tror du Karsten og Petra kan bli, før du må gi deg?

Tor Åge: De blir ikke mer enn seks år, de! De kommer aldri til å begynne på skolen. Bokhandlerne har mast på det i mange år, men det vil de aldri gjøre. Dette er bøker for førskolebarn, og det skal det være. Nå har de holdt på i 20 år, så de kan holde på i 20 til. De kan forandre seg på mye, ikke aldersmessig, men de kan få nye interesser. Karsten liker å danse, for eksempel..

Kommer forlaget og ønsker seg noe fra deg som forfatter? Gir de deg spesifikke oppdrag?  

Tor Åge: Karsten og Petra startet som et oppdrag. Forlaget sa at de gjerne ville ha en serie for barnehagebarn. De ville at det skulle være en gjennomgangsfigur – det kunne være hva som helst, en bamse eller en hund. De ville at bøkene skulle være noe annet enn pekebøker, de skulle ha en historie, slik at voksne tåler å lese dem.

Da laget jeg to figurer og ga dem to umulige navn: Karsten og Petra. Forlaget mente at jeg kunne ikke kalle to barnefigurer noe så håpløst. Jo, mente jeg, for det er såpass sjeldent!

Det er jo kjekt at ikke alle barna i barnehagen heter det samme som hovedpersonene i bøkene de leser.

Tor Åge: Men nå begynner jo barn faktisk å hete Karsten og Petra…! På den tiden var det bare kjæresten til Stomperud som het Petra.

Men jeg har alltid hatt det veldig hyggelig med forlaget mitt, så de ga seg på det., altså, og da ble det sånn: Karsten og Petra fikk hete Karsten og Petra. Og så kom kosedyrene av seg selv etter hvert.

 

Arbeid på tvers av aldersgrenser

 

Foto: Gyldendal

Foto: Gyldendal


Hvordan fungerer samarbeidet mellom deg og illustratøren: Slipper du teksten idet illustratøren kommer inn i bildet? Eller begynner dere å snakke sammen da?

Tor Åge: Jeg lager en tekst og setter den opp med hva som skal stå på hvilket oppslag. Så disposisjonen er klar med en viss dramaturgi. En bildebok er som en dramatisk tekst. Det er viktig å bestemme oppslagene, og bygge opp spenningen rundt hva som skjer når man blar. Ofte skaper jeg dramatikken ved å slutte midt i en setning med ”prikk prikk prikk”, og så må man bla for å se hva som skjer på neste side. Sånne knep som har med dramaturgi å gjøre – bildeboken er som en slags frossen film – og denne dramaturgien er jeg opptatt av å få på plass, før illustratøren kommer inn i bildet.

Når teksten er klar, sender jeg boken til redaktøren på forlaget, så den blir antatt. Så sender redaktøren boken videre til illustratør, og da kan vi gjerne snakke sammen og se på skisser og sånne ting, men det er illustratøren som skal bestemme hvordan figurene skal se ut.

Er ikke det spennende for deg, når du har laget en ny venn, en ny figur, å få en masse overraskelser?

Tor Åge: Jo, og dette ligner mye på å skrive for teater. Da er det regissøren som velger ut skuespilleren, og du aner ikke hvordan de ser ut.

Har du protestert noen gang?

Tor Åge: Nei. Jeg synes sånt er spennende og veldig ålreit. Hvis jeg skal jobbe sammen med et menneske jeg kjenner, er det ikke så mye vi trenger å snakke om. Men det er også morsomt hvis man skal velge en ny illustratør. Jeg liker å jobbe på tvers av aldersgrenser. Jeg synes det er hyggelig å jobbe med noen som er mye yngre. Altfor ofte jobber 20-åringer med 20-åringer. Jeg er 73, og jeg har stor glede av å jobbe med yngre illustratører som Anne G. Holt, Lisa Aisato og Tina Soli.

Det jeg kan bruke tid på, er å få de nye illustratørene til å forstå at de skal ikke lage bilder slik de tror jeg vil ha dem! De skal lage bilder slik de selv har lyst til å lage dem, fordi jeg liker deres ting.

Men hvis en illustratør skulle falle fra eller måtte legge inn årene pga. sjukdom eller andre ting; ville serien da få sin naturlige slutt? Eller synes du det ville gå an å bytte illustratør?  

Tor Åge: Det kommer an på hva slags serie det er, men det ville være dumt. Det er en forskjell mellom bildebøker og tegneserier. Når det gjelder tegneserier kan tegnere dø, og andre tar over og tegner serien videre. Det liker jeg ikke. Samarbeidet mellom bildebokforfatter og illustratør er ganske personlig, så da ville nok serien slutte. Men verden er full av ideer. Da kan man lage noe annet.

Men med Ruffen har du hatt mange års pause mellom de gamle bøkene og de nye. Visste du at det ville komme en ny Ruffen-bok?

Tor Åge: Nei, jeg visste ikke det. Vi hadde de tre bøker. Men så snakka forlaget om at de ville gi dem ut på nytt igjen, og da var det fristende å supplere hver av de gamle med en ny. Så da ble det plutselig seks Ruffen-bøker til sammen.

 

Bildeboka, et møtested for generasjoner

Føler du at du har utvikla deg som forfatter på temaer eller måten du jobber på? 

Tor Åge: Jeg tror jeg har lært veldig mye om romaner og såkalt voksenlitteratur ved å skrive for barn. Jeg har lært å vaske språket. Det vil man se om man leser mine romaner: Ingen av karakterene mine er ”ambivalente”, de er i tvil. Det er ingen som ”evaluerer” noe, de vurderer noe. De flinke fremmedordene er vasket bort. Setningene er renere. Jeg synes det er bedre.

En ærligere skrivemåte?

Tor Åge: Ja, og det er flere sånne ting. Jeg synes at det kan sammenlignes med musikk. Musikk er ikke bare lydene, men mellomrommene mellom lydene. Pausene. Innrykk og blanklinjer er viktige ting.

Og så må du overlate ting til leseren, for en bok er et kollektivarbeid. Den blir til i samarbeid mellom leser og forfatter. Det er det samme som på teateret. Hvis man ler for mye på scenen, trenger ikke de i salen å le så mye. Hvis man gråter for mye på scenen, er det ingen i salen som trenger å felle en tåre. Slik er det i litteratur også: Hvis du skildrer hvordan det renner nedover, og det blander seg med snør og tårer… da er gjort, liksom. Men man kan også bare skrive ”Hun gråt.” Punktum. Og da er gråten der. Og det kan være mye sterkere for leseren. Sånt har jeg lært av bildebøker.

Oppsøker du jevnlig noen unger og sjekker effekten av bøkene dine?

Tor Åge: Nei. Jeg er fem år gammel, jeg også. Barn er like forskjellige som voksne. Det blir som å teste ut en roman på rørleggere, ikke sant. Mennesker er så forskjellige, og i møtet med teater, musikk og litteratur er mennesker såpass finstemt forskjellige at du må hele tiden tenke at du er omtrent som en radiostasjon.

Men er det problematisk at forlaget vil at du skal skrive for visse aldersgrupper?

Foto: Gyldendal

Foto: Gyldendal


Tor Åge: Jeg synes ikke det. Jeg skriver alltid sånn at jeg tror at alle andre kan lese det. Når to-bøkene, som leses av barn ned til 1,5 år, tror jeg også kan leses med glede av voksne. ”Når to pølser vil bli kjent med hverandre, deler de lompe sammen.” Jeg tror det er like morsomt å lese for voksne også?

Jeg tror man skal lage ting som kan fungere på flere plan. Det blir feil å dele inn i ”barn til venstre, ungdom til høyre, voksne rett fram”. Jeg tror bøker kan være som broer eller torg der man kan møtes på tvers av aldre. For meg er bildebøker noe av det viktigste som finnes av litteratur, fordi det er den møteplassen hvor flest generasjoner kan møtes.

Det er veldig fint. Men det forutsetter vel en slags samlesningssituasjon. Nå har jeg ved et par anledninger sett små barn som sitter på t-banen med lesebrettet de har lånt fra mora eller faren sin, og så sitter de der og blar over skjermen alene. Mens mora eller faren sitter på setet ved sida av, og blar i avisa. Da blir jeg litt trist.

Tor Åge: Men det trenger man ikke være. Det blir som med lydboken; det er ingen som har sagt at det er fælt med lydboken? Det ville selvfølgelig være dumt hvis lydboken skulle erstatte papirboken, og det ville være dumt hvis lesebrettet skulle erstatte både lydboken og papirboken. Men det skjer ikke, ikke sant. Det bare vokser fram flere alternativ.

Over 60 % av det som gis ut for barn og unge nå, er i serier. Hva tenker du om det?

Tor Åge: Jeg skjønner det godt, jeg. Da jeg var liten, leste jeg masse serier. Du blir glad i de personene du leser om, det er spennende, og du vil lese mer om dem. Det samme gjaldt filmer på 5’ern. Det er noe du liker. Det gjelder bare å velge de riktige seriene, så det ikke bare er de masseproduserte seriene som bare er det samme om igjen. Det er mange som holder serielitteratur som noe dårlig. Men det er ikke sånn. Det finnes gode og det finnes dårlige serier.

Jeg leste masse Hardy-guttene, og først senere lærte jeg at de var skrevet av en masse ulike forfattere. Men jeg kan ikke si at jeg la merke til det.  

Tor Åge: Jeg var litt for stor for Hardy-guttene da de kom, men jeg leste masse Frøken Detektiv. Jeg var hekta på Den ensomme rytter og Tarzan. Som voksen har jeg tenkt at tenkt så mye bedre de hadde vært, hvis de hadde fått utvikle seg!

Jeg blir noen ganger overraska over at enkelte serier som blir oversatt til norsk kan få ny oversetter fra bok til bok. Oversetteren er vel gjerne nesten like viktig som forfatteren.

Tor Åge: Oversetteren er såpass viktig at navnet burde stå på omslaget. Oversetterne er altfor beskjedne!

 

Elefanten treffer en mus. Serieuniverset spinner videre

 

Foto: Cappelen Damm

Foto: Cappelen Damm


Rent kunstnerisk – finnes det noe naturlig metningspunkt for deg, for en serie? Når kan du ikke skrive flere bøker om Karsten og Petra mer? Når tar Kokos slutt?

Tor Åge: Jeg kan ikke tenke meg at det skal ta slutt. Ta Kokos, for eksempel. Han bor sammen med en liten mus, har jeg oppdaget, som sover i luen hans om natta. Hun heter Henriette. Da Kokos hadde bursdag nå, hadde hun med seg en liten ostebit hun hadde arvet fra sin bestemor. Så spinner jeg videre på det. I et manus jeg så vidt har begynt å skisse på, hjelper Kokos Henriette forbi den svarte katta som ligger på søppelkassa, for hun skal ut i skogen og møte noen slektninger. Det er bare å dra på – jeg leker på akkurat den samme måten som når barn leker!

Da jeg var lita, skulle jeg ofte ”ordne til”, for eksempel innrede dokkehuset før leken kunne begynne. Og da alt var gjort klart, datt all energien, da var det ikke moro mer. Du har det ikke sånn?

Tor Åge: Nå leker jo jeg sammen med andre, da, og får masse energi tilbake. Og så får jeg ideer ut fra det som har vært i tidligere bøker. I en gammel bok har Petra bursdag, og Karsten gir henne en elefant. Og da er det jo greit; da finnes elefanten der!

Han har bare ligget litt i dvale i mellomtida?

Tor Åge: Ja. Og Petra har tidligere fått en hund, Basse. Da hun får elefanten i bursdagsgave sier Basse: ”Jeg skal passe på deg”. I en bok mange år etter ser vi at Basse ligger foran Kokos-huset og passer på. Jeg visste ikke at jeg hadde lagt ut disse sporene, men når jeg går tilbake til de gamle bøkene, oppdager jeg dem.

Jeg lager flere bøker hvert år, og er avhengig av at bokklubbene tar dem inn. Det er jo sånn i Norge at man ikke kan få kjøpt inn mer enn én bok i året på innkjøpsordningen. Det synes jeg er urettferdig, jeg skjønner ikke at man ikke gjør noe med det. En illustratør kan lage så mange bøker hun vil og få innkjøp på alle, men en forfatter kan bare lage én.

Karsten og Petra-bøkene er aldri blitt kjøpt inn. Men de har vært i Bokklubben hele tiden, og Tambar er i Bokklubben, Mira er i en bokklubb… Det er man avhengig av, for ellers står man der. Før eller siden opplever man at forlaget ikke vil fortsette med en serie. Det er en skjebne alle eldre kunstnere må ta høyde for: Før eller siden er det ingen som vil ha deg.

Da må du være innovativ hele tida?

Tor Åge: Man må ha en plan B! Min plan B er at hvis ingen en dag vil ha det jeg skriver, vil jeg gjerne oversette. Det er like morsomt, og jeg har allerede oversatt masse, Albert Åberg og Ludde, blant annet. Jeg fikk forandret navnet Alfons til Albert på norsk. Det kan han bare ikke hete – de fleste vet jo at en alfons er en hallik!

Noen ganger trenger vi egne navn på vårt eget språk. Jeg forsto for eksempel aldri ”Bullerbyen”; det het jo selvfølgelig Bakkebygrenda! Men nå har jeg hørt at de er i ferd med å dubbe Barna i Bakkebygrenda til solørdialekt!

Tor Åge: Nei, gjør de det?

Ja, og er ikke det unødvendig? Jeg synes godt at norske unger skal lære svensk – og at Norden er for lite til at det er grunn til å misforstå hverandre hele tida. 

Tor Åge: Jeg er i mot dubbing i det hele tatt! Da får barn heller sitte sammen med voksne og få forklart det de sier i filmen. Det at leseferdigheten er blitt dårligere tror jeg henger sammen med at man trenger ikke lenger å lese: ”Vi taler norsk!” står det på alle de utenlandske filmene nå. Det er forferdelig at man tar den slappe, dovne europeiske stilen med å dubbe alt mulig. Det ødelegger barns leseferdigheter.

Før, da vi gikk på 5’ern, irriterte det oss grenseløst å ikke forstå hva de sa på filmen. Vi strevde vettet av oss for å få opp lesehastigheten for å klare å lese tekstingen. Skulle du som barn ha noen glede av Hopalong Cassidy og Tarzan på kino, måtte du kunne lese!

Er det ikke lunsj nå, forresten?

Del dette innlegget