Visuell hverdag – nytt språk?

Visuell hverdag – nytt språk?

 

Posisjonene mellom det litterære og visuelle kunstfeltet er i endring. Det visuelle inntoget på litteraturfeltet for barn og unge krever en vurdering av hva som skjer rent kunstnerisk, en dialog rundt formidlingens utfordringer, og en diskusjon av hvilket nivå kunnskapen om bilder skal ligge på. Er det bare ett språk for bilder som er «det riktige», og hvem skal være med i diskusjonen?

Møtet med den digitale virkeligheten har allerede utfordret og utvidet vår forståelse av hva litteratur kan være, hvordan bilder kan brukes, og vår egen innflytelse på prosessen. Vi har fått erfare hvordan grenser kan flyttes, hvordan nye aktører spiller en større og større rolle i formidlingen av historier, og hvordan språket for disse prosessene er i stadig endring.

«Den visuelle samtalen» har også foregått i lengre tid. Det er mange aktører både i og utenfor det barnelitterære feltet som bidrar til diskusjonen og fornyer bildekunnskapen på egne premisser.


Bokens bilder eller bildenes bok?

Innenfor bokformatet er bildenes rolle mer dominerende enn tidligere. Av årets 13 nominerte titler til Nordisk Råds priser, var 9 bildebøker. Også Kulturdepartementets priser hadde et større innslag av bildebøker og illustrerte bøker enn tidligere. Flere forlag utvikler prosjekter rettet mot nye målgrupper. Enkelte har begynt med bildebøker rettet mot voksne, med Magikon i spissen, og Gyldendal har lagt opp til en satsning på ordfrie bildebøker der intensjonen er lesemestring for de som strever med å lese, ifølge redaktør Nina Méd i et intervju i Dagsavisen 12.04.16:

pokalen_fotokreditering-gyldendal

En av bøkene i den ordfrie serien er Kristoffer Kjølbergs Pokalen. Foto: Gyldendal

– En niåring som ennå ikke har knekt lesekoden blir ofte foret med pekebøker av velmenende lærere. Det er antakelig ingen spesielt kul feelgoodopplevelse. De ordfrie bøkene skal være gode og interessante fortellinger, bare uten ord. Vi skal gi gode litterære assosiasjoner også for dem som ikke har knekt lesekoden ennå.

Hva som skjer i leseprosessen av disse bøkene kunne det vært spennende å vite mer om. Det får vi kanskje under den nordiske barnebokkonferansen i 2017, som har tema «Den visuelle vendingen». Det blir forhåpentligvis en viktig møteplass for deltakere fra både det litterære og det visuelle feltet.

Da Lene Ask påpekte Vår manglende kompetanse på det bildefaglige på barne- og ungdomslitteraturfeltet i Periskop (19.3.16), var det ikke mange mot- eller meddebattanter som kom på banen. Kanskje fordi Ask satte ord på noe vesentlig da hun påpekte det manglende fagspråket for bildene i omtale og kritikk av bildebøker. Det holder ikke lenger å si at noe er vakkert og sømløst.

Det er ikke til å komme bort fra at bildekompetansen på det litterære feltet har vært preget av varierende grad av kunnskap om bilder, eller at den ofte har fulgt en bestemt oppskrift. Økt kompetanse vil gi et bildefaglig språk, og utvide den helhetlige vurderingskompetansen. Men er det bare det litterære feltet som må på skolebenken?

Ask etterlyste også bedre bildekompetanse hos redaktørene, og det er et viktig poeng siden det ofte er der prosessen med en bildebok starter. Men i intervjuet Møte ved bildekanten (NBI 12.10.16) sier illustratør og bildebokskaper Fam Ekman hva hun tenker om kompetansekritikken mot redaktørene i forhold til illustratørens rom til å skape egne bilder:

«Grafill hadde jo et arrangement under Barnebokfestivalen nylig, og da var det fire billedkunstnerne som deltok i en debatt. Dette kom opp på slutten av denne samtalen, og det ble nevnt at redaktørene ikke hadde kompetanse på å vurdere bildene, men jeg har aldri savnet det, jeg har alltid tenkt at bildene kan jeg, og så kan de vurdere teksten, men enigheten var stor på at redaktørene manglet kompetanse på bilder. Jeg kan være enig i det, men personlig er jeg nesten glad om de mangler den kompetansen! Jeg syntes det ville være for galt om de sa at det skal ikke være sånn der, men sånn, da ville de tråkke inn på noe jeg kan, og med det mener jeg at bilder egentlig er ubedømmelige, det er ikke til å sette fingeren på helt.»

Dette mener sikkert flere illustratører og redaktører noe om. Hvis det skal være likeverdighet mellom ord og bilde når en bildebok skal utvikles, bør vel bildene gjennom en bildefaglig vurdering, på samme måte som teksten vurderes av litterære konsulenter? Er illustratørene klare for nye runder på tegnebordet?

 

Ja takk – begge deler?

stian-hole

Stian Hole har hatt stor suksess med med å både skrive og illustrere egne bøker. Foto: Cappelen Damm

Parallelt med endringene innenfor bokformatet, har også mange illustratører beveget seg over i forfatterrollen de siste årene. Det kan sikkert være tilfredsstillende å kjenne at man har oversikt og kontroll over hele den kunstneriske prosessen, og for noen fungerer dette også veldig bra. For andre kan det være en større bøyg å skrive gode tekster til egne bildebøker. Hvordan forholder det visuelle feltet seg til skjønnlitterær tekst? Hvor stor er sjangerkunnskapen og erfaringen med komposisjon og fortelling?

I november 2016 arrangerte Kunsthøgskolen i Bergen og Grafill  Visibility – en konferanse om illustrasjon og visuell kunst. Konferansens intensjon var å diskutere hvilken rolle illustrasjon kan spille i et visuelt overlesset samfunn. Programmet inkluderte også en workshop i intuitiv skriving, tekst og bilde. Det kunstneriske møtet mellom ord og bilde er viktig inn i den diskusjonen. Trenger vi flere møteplasser for forfattere og illustratører? Flere rom hvor de to kunstfeltene kan kjenne hverandre mer aktivt på pulsen, og kunstprosessen og fagspråket får tøyd og utviklet seg.
 

Det akademiske språket – litterært om det visuelle? 

birgitte-hilde-kramer

Hilde Kramer under forskningskonferansen i Stockholm august 2016. Foto: NBI

I slutten av august 2016 var over 40 forskere fra Norden samlet i Stockholm på konferansen Med bilden i fokus. Konferansens hovedtema var visuelle endringer i barne- og ungdomslitteraturen, og intensjon var å presentere pågående forskning knyttet opp mot det visuelle, og skape dialog mellom litteratur, kunst, serier, medier og intermedialitet. Hovedtyngden av forskerne hadde litterær bakgrunn, men sterke stemmer som bl.a Hilde Kramer, professor i illustrasjon fra KHiB og Jill Walker Rettberg, professor i digital kultur ved Universitetet i Bergen, var representert.

Innleggene på konferansen kretset rundt temaer som lek og teknikk i bildeboken, språklige og visuelle representasjoner, perspektiver på anglo-amerikanske, norske og finske bildebøker, digitale og multimediale perspektiver, kunstnerperspektivet, tegneserier, omslag og illustrasjon, normkritikk i bildebøker, politiske bildebøker på 1960- og 70-tallet, bilderesepsjon og leseraktivitet, og nye teoretiske perspektiver. I tillegg fikk vi innblikk i forskningsprosjektet What difference Does the Picturebook Make ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som undersøker hvordan sosiale og kulturelle forskjeller forhandles i bildebøker, og hvilken forskjell bildeboka kan gjøre i barnehage, skole og bibliotek generelt, og i skolens leseopplæring spesielt.

I oppsummeringen av konferansen sa Kramer at hun savnet flere forskerstemmer fra det visuelle feltet, det er fremdeles det litteraturvitenskapelige blikket som råder. Det akademiske språket og forskningen rundt bildebøkene og andre formater er også tjent med å utvikle seg som et resultat av brytningene mellom litteratur- og kunstfeltet. Sier mangelen på forskere med kunstfaglig bakgrunn også noe om statusen til disse uttrykksformene innenfor det visuelle kunstfeltet?


Nye rom og nye rammer – hvem snakker vi til?

birgitte-drommedryss

Fra Drømmedryss, KODE Bergen. Foto: NBI

Det skjer mye rundt formidlingen av bilder og bildebøker. Da KODE Kunstmuseene i Bergen åpnet utstillingen Drømmedryss i 2015 var temaet «drøm», med utgangspunkt i nyere illustrasjoner fra norske bildebøker. Selv om utstillingen presenteres som noe alle kan ha glede av, er den på flere måter tilrettelagt for barn, med bilder i «barnehøyde» og muligheter for klatring og lek. Hovedtyngden av besøkende er også fra skoler og barnehager. Da prosjektleder Mayra Elena Henriquez  ble intervjuet om hvordan bildebøkene ble benyttet i utstillingen (NBI 15.05.15), beskrev hun det slik:

«Illustrasjonene er presentert i ulike visningsformer, og i andre formater, enn det som er vanlig for en bildebok. Bildene har blitt forstørret og forminsket. (…) Illustrasjonene sammen med utvalgte sitater fra bøkene, museums-gjenstandene og kunstinstallasjonene, danner sammen grunnlag for nye fortellinger, nye drømmer og nye lesninger.»

Men hva med kompetansen til å snakke om bildene? KODE har Kunstlab, et sted å diskutere bildene for barna når de er på besøk i utstillingen gjennom skole og barnehage:

«Vi har laget en utstilling som etter vår mening lokker den besøkende til å lese bilder. (…) Når vi snakker sammen om bildene og leser illustrasjonene snakker vi også om perspektiv, farger, lys, form, rom og balanse. Disse begrepene kan virke litt abstrakte med det første. Derfor er det viktig at barna får mulighet til å bli kjent med disse gjennom fysisk erfaring i laboratoriet. De som opplever noe, husker det bedre.»

Det oppstår noe mer i denne formidlingsprosessen – bildene, ordene og bildebøkene får flere «rom». Den personlige, visuelle opplevelsen for barna suppleres med kunnskap om bilder. Ikke hva som er rett og galt i opplevelsen av dem, men hvordan de er laget. Språket utvides og kunnskapen øker. Denne formidlingsformen ble også diskutert på konferansen Kunsten å dele 2015, en konferanse om forskning på kunstformidling til barn og unge, arrangert av Rikskonsertene og de andre nasjonale DKS-aktørene.

birgitte-musum

Foto: Pixabay.com

Også Nasjonalmuseet har et vell av formidlingstilbud rundt det visuelle for forskjellige målgrupper. Familier kan delta på ulike måter i utstillingene, det er skoletilbud for småtrinn, mellomtrinn, ungdomstrinn og videregående. Det er kurs for lærere som ønsker mer kunnskap om kunst, arkitektur og design, og opplegg for folk med begrenset norskkunnskap. Museet har også egne nyhetsbrev for lærere, og landsdekkende skoleturneer med kunstutstillinger gjennom DKS. Også en rekke andre museer har liknende tilbud.

Det kan se ut som det er mindre grunn til å bekymre seg for barnas bildekompetanse, men hva med de voksne formidlerne som ikke deltar i skolehverdagen på samme måte som lærere? De skal jo også øke sin kompetanse. Kan man lære noe av å være en betrakter eller tilhører?

 

Visuelle arenaer for begynnere

Flere andre kunstformidlingsinstitusjoner i og utenfor Norge har hatt utstillinger med bildebokskapere og animatører det siste året. Nordiska Akvarellmuseet i Skärhamn nord for Göteborg, hadde en stor Disney-utstilling i perioden 20.3-4.9, Disney – konsten at berätta, med originaltegninger og akvareller fra Walt Disney Animation Studios tidligste og nyere filmer. En rekke foredrag og workshops for voksne var tilknyttet utstillingen, samtidig med tilbud til skoleklasser med en egen lærerveiledning andre også kunne lære noe av.

I overgangen mai/juni 2016 ble det i Berlin satt fokus på norden og nordisk illustrasjon gjennom utstillingen Into the Wind – Childrens Book illustrations from the Nordic Countries, som også blir å se på den nordiske barnebokkonferansen i Stavanger. Utstillingen presenterte 16 nordiske illustratører. Parallelt hadde arrangørene et omfattende formidlingsprogram både  for skoleklasser og voksne.

Fra Spiller dere sjakk sa Lucy, Cappelen Damm 2014

Fra Fam Ekmans Spiller dere sjakk sa Lucy, Cappelen Damm 2014

Tegnerforbundet i Oslo hadde i perioden 26.05.-03.07.16 en utstilling med avistegneren Siri Dokken, og bildebokskaperne Fam Ekman og Mari Kanstad Johnsen. Utstillingen presenterte de 3 kunstnerne uten å legge noen uttalt vekt på målgrupper i sin presentasjon. Også i Avistegnernes Hus i Drøbak kunne vi i perioden 27. 8-23.10 se utstillingen Tre bildebokskapere. Mari Kanstad Johnsen, Xueting Yang og Anna Fiske stilte ut illustrasjoner fra bildebøker, tegninger, grafikk, plakater og keramikk.

Disse to siste utstillingene var også et uttrykk for at det som skjer i bildebøkene kan være interessant for et voksent galleripublikum, og at gallerier er blitt relevante steder for å vise fram arbeider som tidligere var forbeholdt bokformatet.

Strek i tegningen var et seminar høsten 2016 for kritikere og formidlere, for å skjerpe refleksjonen og oppøve den visuelle kompetansen. Det var en nyttig erfaring for oss som deltok, med samtaler rundt bilder, kritikk, språk og vurdering av bildebøker. Vi må kunne noe grunnleggende om bilder når vi formidler dem, og kritikerne er ikke i mål før de kan si om bildene er gode eller dårlige – og hvorfor. Den tydeligste etterlysningen var også et ønske om et begrepsapparat for bilder til bruk i kritikk og formidling. Ett seminar er bra, men langt fra nok.


Et felles språk?

Museene, DKS og det litterære forskningsfeltet er de som har bidratt mest til «den visuelle samtalen», mens det trengs mer forskning på det visuelle forskningsfeltet, og mer bildekompetanse innenfor redaktør- og formidlersjiktet på det litterære feltet. Økt kunnskap om bilder og diskusjoner rundt det visuelle er viktig, enten det skjer i museene, på kurs, konferanser, i mediene, i bibliotek eller i skolen. De ulike arenaene bidrar til samtaler som hver for seg er like viktige.

Men for å få til et godt språk for bilder på alle nivåer må det litterære og det visuelle feltet utvikle det sammen. Det handler ikke bare om økt bildekunnskap. Vi må aktivt finne ordene vi trenger når to kunstområder blir påtrengende og eksperimenterende gode venner.

Barn og unge har allerede blitt medskapere på det digitale feltet, har gode tilbud gjennom skolen, og skaper raskt broer mellom bøker, bilder og et visuelt språk. Det er vi andre som står igjen på perrongen. Hvem tar ballen?

 

 Artikkelen er en del av vår serie Å stille spørsmål til litteraturformidlingen

 

 

Del dette innlegget